Når jeg merker guddommelig energi snakker jeg spontant noe jeg kaller tungetale, og noen ganger sier jeg bare Allah eller Allah-u-apha( som er en prisning av Gud) idet noe guddommelig får innflytelse. Jeg snakket veldig mye slik da jeg gikk mye i skogen for 15 år siden, og var mye alene i en tid med kjærlighetssorg.
Jeg snakket masse helt spontant, med fremmede ord og ett ord kom igjen og igjen. Det var Antepi. Jeg snakket slik idet jeg merket en lengsel og samtidig en kontakt med noe guddommelig, med noe dypt og høyt og utenfor denne verden. Det samme jeg nå har mye nærmere enn da. Da var det så langt borte følte jeg. Nå er det til å nesten ta og føle på idet en stor engel med kjærlighetsvinger kommer til meg og holder tett omkring meg når jeg trenger forløsning og trøst.Det var slik kjærlighet jeg da savnet og merket langt borte. Men den hadde samme virkning på meg da som nå, selv om den opplevdes som langt borte. Den forløste gråt og fikk meg til å føle meg verdifull.
Antepi var noe jeg ropte ut i påkallelse av noe som kunne ligne forestillingen av en kjærlig sønn av Gud.
Jeg opplever stillhet og tidløshet i kontakt med dette, og det skjøre. Det skjøre er det vårt sanne jeg, som likevel er sterk og tydelig fordi det er så virkelig og levende?
Det språket vi taler i tunger må jo skille seg fra verdens språk fordi vi kommuniserer jo ikke med noen i denne verden, men de i den guddommelige. Så jeg tror man må tolke det som blir sagt ved hjelp av intuisjonen, på samme måte som den dypeste betydningen av bildesymboler i drømme og visjoner må tolkes.
I Kirker med tungetale er det andre enn den som taler i tunger som oftest tolker det som blir sagt.
Noen ganger påstår kirken at det kommer budskap fra det guddommelige til forsamlingen og da er en oversettelse viktig. Noen ganger kan man merke at den som taler i tunger taler utfra seg selv til det guddommelige, som en respons på deres nærvær.Da er en tolkning ikke viktig å dele med forsamlingen. Å tale i tunger som respons er det noen som gjør når e'n allerede han talt i tunger med budskap fra oven, idet de oppfanger det samme som de som taler fra oven har kontakt med.
Selv har jeg funnet det deilig å gå i slike forsamlinger og hekte meg på ånden den som taler i tunger har kontakt med.
Ei annen jeg vet om som taler i tunger opplever talen som en forbindelse til det åndelige. Det er interessant, for jeg kan tale ved kontakt med den guddommelige energien når jeg hekter meg på den ,men også tale for å oppnå kontakt. Jeg kan si Allah-u-apha noen ganger mens jeg åpner meg for oven, og da kjenner jeg den samme energien.
