Ha ha ha

Jeg ønsker innerst inne fred, men
Stress-Ada har ikke ønsket fred
fordi hun har så alt for mye å gjøre.

Så mediterer jeg likevel på fred.
Stresset slår mot meg.
Det vil ikke ha det,
Stress-Ada roper i protest:
jeg har ikke tid til fred.

Jeg tar sjansen og kaster det ut likevel
og da ser jeg hvor uvesentlig stresset er.
Det er ingenting å mase etter, om eller for.
Jeg måtte le.

Indre fred, og de andre arketypene lykksalighet, frihet osv.
er reelle og nærliggende.
De er tett opptil Gud og vår sanne natur.
Indre fred er Guds fred.

På samme måte er den lykksalighet jeg føler
den samme som Guds lykksalighet.
Det er Guds.
Er det rart Gud kaller oss for sine barn
når vi er disse kvaliteter utgått fra ham?

Patanjali sier at begjær forårsaker stress.
Det er et morsomt utsagn, eller hva?