Healingmøte 3 med Constantino.

Denne gangen kom jeg først og fremst for sønnen min siden jeg allerede hadde mottatt healing to ganger, og den siste gangen så kort tid siden som dagen før. Jeg benyttet likevel anledningen til å be han via Gud om å finne en måte å tjene mennesker på som jeg er spesielt flink til og som jeg liker å drive med. Jeg fikk faktisk en god ide til hva det kan være i natt. Sønnen ønsket å bli kvitt sin frykt men merket dog ikke noe forskjell, men vi følte kjærligheten og koste med hverandre mens vi var der, og han fikk noen utrensnings-symptomer dagen etter, som mer vondt i et kne som nylig var skadet, trøtthet, svimmelhet og magevondt. Det var kun dagen etter.

S

Denne gangen kjente jeg ikke noe smertefullt løsne av energien. Jeg kjente på kjærligheten men var mest opptatt av sønnen min (det utenfor meg, og ikke energien). Jeg gråt bare en mini-skvett og da han så meg i øynene (da det var min tur) opplevde jeg han nærmere, mer kjent, enn de andre gangene. Jeg så følelser fra underbevisstheten min foran øynene hans som noe i vann og jeg tenkte at jeg fikk se noe av det han så. Jeg så frykt og sorg.

Han berørte så hjertet mitt. Ikke energisenteret  (midt på) men venstre side av brystet. I ettertid ble jeg bevisst hvor lite kontakt jeg har med den siden, delvis fordi jeg har smerter på baksiden og i magen på samme side. Jeg mediterte på området om natten og merket at han hadde gjort det slik at jeg følte meg i nærmere kontakt med kroppen min.

Jeg forestilte meg dagen etter at hvis hjertet aldri var lukket i frykt for omgivelsenes hat ville det aldri samlet seg vonde følelser i magen. Hjertet er åpningen det vonde kommer ut, åpningen som letter på trykket inni.

Han avsluttet med å si til alle at vi ikke må tenke så mye, ikke lukke hjertet, ikke frykte og bekymre oss.

 

Vi som søker vår essens, belivelse,  gjør vi som humlen når den drikker av blomstens midte? Tar med oss små frø fra kilden som tilfaller andre sjeler?