Å kjøre sitt eget løp.

Jeg har ofte fått høre som en spydig kommentar: "Du kjører ditt eget løp som vanlig."
Hvilket annet løp enn mitt eget skal jeg kjøre liksom? Jeg har undret meg over logikken i utsagnet. Jeg kan jo ikke kjøre i deres løp! Men de vil altså at jeg skal ligge ved siden av deres løp. I grøfta da, eller? Dette ønsket klarer umulig å innebære det å unne meg et eget liv. Jeg liker ikke avhengighetsforhold, jeg. Har nemlig tro på kjærlighet. Den gir frihetsrom! Jeg tenker at de sier det fordi de vil jeg skal følge deres vilje uten å tenke på hvilken effekt det har på mitt liv. Jeg tror de vil at jeg skal være avhengig av deres kjærlighet slik at jeg også passer på at de er lykkelige og tilfredse, ved å slikke dem opp etter ryggen som en slave. Om de ikke har kjærlighet når det er en avstand, ja, ikke lenger symbiose, så får de bare ha det så godt. De har ansvar for sitt eget liv. Kjærlighet er en viljeshandling,- ikke noe man gir av frykt for konsekvenser. Da kan det ikke kalles kjærlighet, men forretning.

Å bli som et lite barn

Jeg har tenk mye på sitatet: "bare de som blir som et lite barn kan komme inn i Guds rike" som Jesus sa, fordi det budet tok jeg helt seriøst og valgte å følge da jeg leste det for mange år siden. Mange er motvillige til å ydmyke seg for Gud som om han er en far med sine synder. Er de redd Gud er urettferdig og dømmende?Gud er kjærlig og tilgivende slik jeg kjenner Han. Jeg er som et barn når jeg kontakter Gud og det funker bra. Har jeg noe på samvittigheten tar jeg opp de't aller først så jeg føler seg uskyldig (som et barn). (Det kan føles som det er noe i vegen mellom Gud og meg om jeg har noe på samvittigheten.)

Jeg tolker budet til å bety det å få kontakt med Gud her og nå først og fremst, men også ved ønsket om å tilpasse seg Gud mer og mer på lang sikt.

For å kunne se inn i Gud rike må man tilpasse seg dette riket og bli ren som det er rent der. Barn har åpne, fleksible og mottakelige sinn, er uskyldige(uten bitterhet, sarkasme og ønske om hevn) tilstede i nuet, har sterk aspirasjon (i dette tilfelle til å nå Gud)og er tiltrukket av kjærlighet og sannhet. Jeg mislikte ihvertfall hemmeligheter, sarkasme og løgner som barn. Når man ser på Gud som en far og er som et barn er man mottakelig for Hans nåde, sannhet og kjærlighet. Så enkelt er det. Om man er seg selv nok mottar man null og niks. Man må innse at man er avhengig av Gud, og ikke er noe i kraft av seg selv. Gud nærer oss etter behov, ettersom vi føler oss som et foster i mammas mage, som babyer, små barn eller store barn. Barn tør å stå for at de har behov for kjærlighet og trøst, de tør å stille spørsmål, de tenker ikke at de da er dumme, de er mer opptatt av å finne svar enn å bry seg om hva andre måtte mene om dem, de er nysgjerrige og dette er en fin drivkraft for å få kunnskap og frigjørende svar fra Gud.

Hva tror du dette Jesus-sitatet betyr?