Er det slik at den som er redd for overgrep er det fordi han selv kan overgripe?
Og om han ikke kunne overgripe aldri ville vært redd for det?
Er den som ikke stoler på andres ærlighet selv ikke sikker på om han klarer å være ærlig?
Er tyven redd for å bli bestjålet fordi han selv har en tendens til å ville ta?
Er den som er sjalu sjalu fordi han selv kan finne på å svike?
Slik den som sprer glede forventer å finne glede i andre?
Og den som gir forventer å få og også får?
Møter den som krever krav?
Den som opplever arroganse og blir sint av det er arrogant selv
mens den som hever seg over det han ser i andre har overkommet det i seg selv.
Er det ikke så?
De mennesker vi lever med er oss selv.
Når jeg ikke vil vedkjenne meg en del av meg selv
vil Gud vise meg den når den trer frem i andre.
Gud vil ikke at noe skal være skjult.
Vi styrer vår tilværelse om vi vil romme alle delene vi består av.
Da har vi kontroll. Har vi den over oss selv har vi ikke noe å frykte i andre.
Og det er fred.
