Noen ganger hører jeg en låt i hodet og da spiller jeg den låta for å få den bort/nøytralisert. Kanskje det er lignende med stemmer? At noen forviller seg inn til hukommelsen men tilhører en ytre kilde? (Med vanlige ord: innprentet fra en ytre kilde.)
Jeg vet i hvert fall med full sikkerhet at min indre kritiker er lagd av (hovedsakelig) mammas mange kritiske bemerkninger.
Med vanlige ord: det er behov for å høre låta som blir tilfredsstilt ved å høre den, men rare meg betrakter slikt på en annen , distansert/løsrevet måte og oppfatter det dermed annerledes også. Om det bare var snakk om å tilfredsstille behov, hva er det vel den som stemmen tilhører trenger? Nei, om det er det det handler om da faller teorien min pladask. Jeg tror det er begge deler. Et annet eksempel: Om man ikke finner lyset inni seg finner man det garantert utenfor. Og for å komme tilbake til temaet: om du hører på din indre kritiker er du ikke oppmerksom på at andre kan være kritiske til deg, men i den tid den ikke plager deg inni deg er du va'r på den utenfor deg i andre.
De fleste tror at de som tror de selv er perfekte og har skyggen sin på andre har plassert det "onde" utenfor seg med vilje. Men hva vet vi om det? Jeg har i hvert fall ikke plassert lys og skygge bevisst her eller der selv.
Jeg vet i hvert fall med full sikkerhet at min indre kritiker er lagd av (hovedsakelig) mammas mange kritiske bemerkninger.
Med vanlige ord: det er behov for å høre låta som blir tilfredsstilt ved å høre den, men rare meg betrakter slikt på en annen , distansert/løsrevet måte og oppfatter det dermed annerledes også. Om det bare var snakk om å tilfredsstille behov, hva er det vel den som stemmen tilhører trenger? Nei, om det er det det handler om da faller teorien min pladask. Jeg tror det er begge deler. Et annet eksempel: Om man ikke finner lyset inni seg finner man det garantert utenfor. Og for å komme tilbake til temaet: om du hører på din indre kritiker er du ikke oppmerksom på at andre kan være kritiske til deg, men i den tid den ikke plager deg inni deg er du va'r på den utenfor deg i andre.
De fleste tror at de som tror de selv er perfekte og har skyggen sin på andre har plassert det "onde" utenfor seg med vilje. Men hva vet vi om det? Jeg har i hvert fall ikke plassert lys og skygge bevisst her eller der selv.
Jeg presenterer ikke sønnen min for en skummel Gud som presentert i det gamle testamentet, men som kilden til kjærlighet, liv og skaperverket, og som en vi ber til og begge blir bønnhørt av igjen og igjen, så det er bare positive assosiasjoner han har til Gud, derfor tviler jeg på at stemmen er hans egen. Jeg presenterte min teori for han; at stemmen representerte alle skeptikerne han kjente, og han syntes det hørtes sannsynlig ut. Vi skal til helsesøster torsdag. Vil bare at han skal slutte å være redd og slutte å la seg hemme av stemmen. Om dette er hans indre skeptiker, er den veldig sterk, men det er også han. Mon tro om andre har sett utviklingen av den indre kritiker/skeptiker i sitt barn?
Jeg har sagt til han gang på gang at han ikke skal tro alt han hører hverken fra voksne eller barn. Jeg tok det opp med han i går igjen, at det gjaldt også meg, at han ikke måtte tro på det jeg sa om det ikke føltes riktig. Da ble han fortvila og sa: men jeg vet jo ikke hva som er riktig. Jeg kan ikke annet enn å tro på alt du sier! Jammen bra jeg vokter mine ord. Tenk på alle som ikke gjør det. Selv trodde jeg på alt voksne sa og det fikk store konsekvenser. Da jeg var 16 sa en mann til meg at kjærlighet og sex er to forskjellige ting. Da rabla det for meg totalt. Jeg mista all tillit til meg selv fordi jeg hadde jo blandet det! Mange år etter skjønte jeg at den kjærligheten han snakket om var en høyere form enn den jeg kjente til. Så egentlig var det bra jeg fikk knefallet. Det fikk meg til å søke en kjærlighet jeg ikke kjente i den ytre verden.
