Kan det være sånn at vi var i himmelen og så ned hvor mennesker led og ville ned for å hjelpe de av medfølelse med de? Istedetfor slik mange nå tror, at vi skal være her for å bli bra nok for å komme til himmelen?
Om vi alle er engleaktige allerede, i vår hensikt med å komme hit, er det jo sørgelig, ja en stor tragedie, at vi skal identifisere oss med de som har det ille fordi de betrakter sin utilstrekkelighet fremfor sin kjærlighetsevne, når vi så godt vet at vi kan elske bare vi tillater det, tror på vår verdi som kjærlighetsvesen, ja, på vår elskverdighet, som ikke er basert på noe som helst annet enn kjærligheten selv. Et enkelt menneske, hverken stort eller lite, som elsker som den mest naturlige ting i verden og ikke lar seg distrahere av verden.
