Mitt lille selv kan ikke elske.

Kan vi elske våre fiender? Er ikke det noe vi må overlate til vårt høyere selv å gjøre? Vi kan i høyden se at vi får lærepenger, men elske de som vi får vondt av? Vi kan ikke elske som trangsynte og fryktsomme. Vi kan ikke elske fiender. De kalles fiender fordi vi hater de, fordi vi er redd for de. Vi er redde for hva vi vil gjøre med de, eller hva de vil gjøre med oss. Vi er redd for at fortiden skal gjenta seg. Men elske de? Om vi klarer å elske våre fiender, først da kan vi vel egentlig si vi kan elske? For å elske gjøres uten unntak. Mitt lille selv kan ikke elske. Det ser unntak hele tiden fordi det kan ikke oppfatte helhet. Det eneste jeg kan forvente å kunne klare er å glemme dette lille og gi rom for det store som kan det. Jeg ønsker å kunne nettop det, og aller helst hele tiden. Det er mitt aller høyeste ønske.

Jeg kan ikke tilgi, jeg kan ikke elske. Men jeg kan ta imot Guds tilgivelse og kjærlighet om jeg vil det. 

Når tilgivelse blir unødvendig.

Kan vi kalle en misforståelse en erfaring? Om vi kunne se dypt og gjennomgripende nok, ville vi skjønt hvorfor personen gjorde som den gjorde, og hadde vært opptatt av det fremfor vår egen person. På den måten ville tilgivelse vært et fremmedord. Vårt hverdagssinn klarer ikke dette, og vi er raske til å dømme med fryktsomme, rastløse sinn. Om vi ber Gud om å forstå grunnen til den andres oppførsel er handlingen de har gjort liten i sammenheng med den helhet vi får se.

.

Hvilket selv?

Om man har selvtillit, hvilket selv har man da ha tillit til?
Kan man stole på det lille selvet? Kan man stole på det guddommelige?