Finnes det egentlig dårlige sider?

Kommer det ikke an på hvordan man bruker sidene sine?

Det er frykt som få liv i slike sider, er det ikke? Når glede/kjærlighet gir kraft istedet vil de utarte seg annerledes.  Betyr det at de er ikke-eksisterende uten frykt?
Eller kan man være utålmodig uten frykt? Neppe, men man kan være effektiv isteden, med glede.
Den utålmodige er redd hun ikke vil holde ut, at spenningen blir så høy at sikringen går.
Sjalu, misunnelse, grådighet, gjerrighet og sinne kommer av frykt.
Hva er den stolte redd for?
Er den grådige redd for ikke å få nok, og dø?
Er tyven redd for å ikke få, bli tatt vare på?

Er det kraften bak som bestemmer hva en side utarter seg som? h
Hvis frykt driver meg og jeg er utålmodig vil jeg være annerledes enn om kjærlighet driver meg.  Med kjærlighet vil kanskje utålmodigheten være entusiasme og effektivitet? Sjalusi kommer av frykt, men av kjærlighet blir den kanskje til gavmildhet, og å ønske det beste for alle? Det blir som å snu mynten. Misunnelse eller å unne. Gjerrighet eller gavmildhet. Kraften bestemmer hvilken side av mynten som vises??? Er det frykten som forvrenger en ressurs til noe stygt? Vrenger mynten ned mot søla?

Er stolthet forvrengt verdighet? Er stolthet selvbildet av verdi istedenfor å kjenne den som et hjerte inni?
Er begjær/tyveri noe som skyldes at man ikke ber om det en trenger?

Jeg tror stolthet er ved alle dårlige trekk. En manglende hensynstaken. Frykt snevrer inn perspektivet så man kun tar hensyn til det lille som får plass. Og det blir lite utenom en selv.

En side kan betraktes fra en negativt ståsted eller et positivt ståsted.
Det negative synet vil oppfatte noe som frekt, det positive vil oppfatte det samme som freidig. Andre eksempler er: sta kontra dedikert/viljesterk. Lat/umotivert, stolthet/selvaktelse. Noen trekk har jeg et positivt syn på men mangler ord for. Det er sjalusi, hovmod og misunnelse. Ingenting er bare "galt" i seg selv, men det kan misbrukes eller være upassende.
Det er hvordan man bruker sine trekk og med hvilken hensikt, som bør dømmes, ikke trekkene i seg selv som vi alle har i en eller annen grad.

Løsrevet fra følelser.

Ja hva betyr det? Det har jeg lurt på i mange år.

Det er ikke sikkert noen er så dumme som meg og har misforstått slik jeg har gjort, men i tilfelle det er noen så vil jeg nevne det. Da jeg hørte religiøses mål var løsrivelse trodde jeg det måtte bety avstand og nesten ingen kontakt, fordi jeg skjønte ikke hva det å romme betydde, fordi jeg ikke klarte å romme følelser. Å romme tok tid å skjønne hva innebar, og det var ganske uheldig fordi jeg trodde jeg var helt "lost" når jeg ble overveldet og badet i følelsene mine, fikk hodet under "vannet" etc. Løsrivelse er å ikke identifisere seg med følelsene og bli deres fange, men å ha kontakt, romme de, men ha plass til tankeinnspill også! Det er ikke det minste galt i å føle, det er mer usunt å ikke føle vil jeg heller si. Å ikke være løsrevet fra følelsene er å slå eller kjefte når man er sint f.eks.

Å være fri nok til å kunne bevege seg fritt mellom sine forskjellige lag (fysisk, eterisk, astralt, mentalt og kausalt) er viktig for meg, også sammen med andre mennesker, fordi vi har fokuspunktet i kun en av disse kroppene av gangen og omstendighetene skifter.

Jeg er emosjonell. Kan reagere veldig raskt og svært kraftig. Jeg hengir meg helt til følelsene når jeg er alene og kan da få en avstand fordi jeg er så i ett med dem at jeg får mer rom, større perspektiv. Jeg har lurt på om dette er en helt feil måte å takle følelser på, men jeg liker å miste kontrollen sånn. Får nærmest anfall om noe svært urettferdig har hendt.

 Da jeg var tenåring fikk jeg bulimi når jeg ble svært opprørt. Nå lar jeg meg heller innhente av følelsene istedenfor å handle ut fra dem,"ute av meg". Da jeg hadde bulimi tok jeg ikke følelsene på alvor. Jeg hadde lært det hjemmefra. Jeg spurte meg ikke hva jeg følte og hvorfor for så å kunne finne en løsning. Jeg var ikke vant til å bli spurt om "hvordan har du det" etc. Det var intuisjonen min som anbefalte meg å gjøre det en gang. Etter det har jeg gjort det. Og bulimien forsvant samtidig. Fordi da begynte jeg å gråte, og skammen rant av meg, all møkka som var kastet på meg. Når jeg følte meg renere var det lettere å foholde seg til seg selv og undersøke sitt indre. Det var ikke lenger så mye fra andre som var i vegen før jeg fikk kontakt med meg selv.
 
Sammen med andre mennesker kan jeg klare å romme følelser som det så fint heter. Stå mellom det ytre og det indre og prøve å finne en god løsning som skal tilfredstille begge verdener. Men i sånne tilfeller kan jeg bli frustrert om jeg tror de i den ytre verden ikke er like tolerante som jeg håper. Ja, vet jeg de er hensynsløse blir jeg engstelig for at jeg får kjeft etc. og da blir det at jeg har ønsker noe jeg tidligere tenkte på som et problem siden de hensynsløse tenker det, men nå tenker jeg heller at jeg aksepterer ønsker hvor enn de kommer fra, og om de ikke kan forenes får de holdes adskilt. Og det er greit selv om det ikke er ønskelig for noen.

Løsrivelse fra følelser innebærer empati som gir rom for å forstå, rom for intuisjon og refleksjon. Å være i hodet og ta avstand til følelser gir ingen mening.