Når en profet fordømmer en handling er det for at offeret skal få bekreftet sin følelse av at det som skjedde mot det ikke var rett,og for at de som gjør ondt skal få bekreftet sin samvittighet som sier at det de har gjort ikke er rettferdig selv om de selv lider. Offer og angriper kommer sammen fordi offeret er åpen for det. Offeret er åpen fordi det trenger å å forstå noe. Det har visse mangler. Den som utførte ugjerningen trenger også å lære noe, og derfor kommer de sammen.
Man kan se en handling nøytralt uten fordømmelse, med forståelse, og likevel ikke anse den som god, og heller ikke som dårlig. Den føles ikke godt for offeret og heller ikke overgriper,men sjelen blir ikke ødelagt av dette. Det betyr ikke at det er riktig å ikke prøve å forhindre at det skjer. Om man ser en overgriper og et offer og kommer til unnsetning når handlingen er utført kan man istedenfor å hamre løs på overgriper gi kjærlighet til offeret og på den måten spre kjærlighet istedenfor mer av det onde(fordømmelse) ved fokus på overgriper. Så hvor man har fokus er avgjørende. Er fokus på oppdragelse av andre og bruk av tvingende makt eller er det ved oppbyggende kjærlighet der det er mottakelighet for det?
Å være opphisset over verdens ondskap fjerner ikke ondskapen ,nei den får bare mer næring av oppmerksomheten. Ved å fokusere der noen er mottakelig for veiledning eller kjærlighet i andre former kan man forebygge ondskap. For ondskap er bare tegn på mangler. Er man oppfylt av kjærlighet vil ikke ondskap få plass og bunn til å gro.
Hvordan kan vi kjenne det guddommelige uten å være åpne? Hvordan være åpen uten å innrømme mangler? Når man innrømmer en mangel vil man ønske å dekke behovet og be om påfyll fra kilden til alt som er. Et menneske som vil fremstå som fullkommen og ikke vise mangler vil bli ensom, fordi ingen kommer inn til hans hjerte og kan gi han noe.
Om man er ydmyk overfor livet klager man ikke over det som skjer om det ikke skjer akkurat slik vi selv skulle ønske. Og man har ikke behov for å legge skyld på noen med kritikk av svakheter. Å oppføre seg som om en selv var(en fordømmende)Gud gir et budskap til andre om at de ikke er tilfredstillende og verdt å elske.De har lagt ansvaret for egen lykke på andre istedenfor å rette på egen holdning.
Vi levende skapninger er satt sammen der vi har kvaliteter og svakheter. Kvaliteter stikker ut og inn i svakhetene til andre. Hadde det ikke vært for svakhetene hadde vi ikke vært ett som menneskehet fordi vi hadde ikke hatt noen forbindelse. Vi er ikke fullkomne først når svakhetene er styrket,vi er fullkomne når vi aksepterer og elsker alt som er. Da er vi opplyst av kunnskapens lys som gjør det mulig å forstå. Det man forstår kan man ikke være imot.
Man kan se en handling nøytralt uten fordømmelse, med forståelse, og likevel ikke anse den som god, og heller ikke som dårlig. Den føles ikke godt for offeret og heller ikke overgriper,men sjelen blir ikke ødelagt av dette. Det betyr ikke at det er riktig å ikke prøve å forhindre at det skjer. Om man ser en overgriper og et offer og kommer til unnsetning når handlingen er utført kan man istedenfor å hamre løs på overgriper gi kjærlighet til offeret og på den måten spre kjærlighet istedenfor mer av det onde(fordømmelse) ved fokus på overgriper. Så hvor man har fokus er avgjørende. Er fokus på oppdragelse av andre og bruk av tvingende makt eller er det ved oppbyggende kjærlighet der det er mottakelighet for det?
Å være opphisset over verdens ondskap fjerner ikke ondskapen ,nei den får bare mer næring av oppmerksomheten. Ved å fokusere der noen er mottakelig for veiledning eller kjærlighet i andre former kan man forebygge ondskap. For ondskap er bare tegn på mangler. Er man oppfylt av kjærlighet vil ikke ondskap få plass og bunn til å gro.
Hvordan kan vi kjenne det guddommelige uten å være åpne? Hvordan være åpen uten å innrømme mangler? Når man innrømmer en mangel vil man ønske å dekke behovet og be om påfyll fra kilden til alt som er. Et menneske som vil fremstå som fullkommen og ikke vise mangler vil bli ensom, fordi ingen kommer inn til hans hjerte og kan gi han noe.
Om man er ydmyk overfor livet klager man ikke over det som skjer om det ikke skjer akkurat slik vi selv skulle ønske. Og man har ikke behov for å legge skyld på noen med kritikk av svakheter. Å oppføre seg som om en selv var(en fordømmende)Gud gir et budskap til andre om at de ikke er tilfredstillende og verdt å elske.De har lagt ansvaret for egen lykke på andre istedenfor å rette på egen holdning.
Vi levende skapninger er satt sammen der vi har kvaliteter og svakheter. Kvaliteter stikker ut og inn i svakhetene til andre. Hadde det ikke vært for svakhetene hadde vi ikke vært ett som menneskehet fordi vi hadde ikke hatt noen forbindelse. Vi er ikke fullkomne først når svakhetene er styrket,vi er fullkomne når vi aksepterer og elsker alt som er. Da er vi opplyst av kunnskapens lys som gjør det mulig å forstå. Det man forstår kan man ikke være imot.
