Tromme

I dag fikk jeg tromma mi på døra. Den var stor, kjempefin og med god lyd. Den føltes magisk som jeg hadde håpet. I går fjernet jeg det siste av amalgam i munnen og følte meg lettere til sinns etterpå, noe som har vedvart.

Nødvendigheten av sinne, ondskap og dom.

Jeg har vært en del opptatt av å forstå hva sinne er godt for og hva det er og ikke er ment for. Jeg har famlet og sagt mye om det som jeg ikke kan stå for den dag idag. Jeg har prøvd å forstå hvorfor visse trossamfunn  påstår at sinne er ondt, unødvendig og kun basert på unødvendig frykt, men når jeg så leste bahai-teksten som sa at alle lavere krefter (som vi deler med dyrene) er gode om de brukes med god hensikt, løste det seg for meg. Nå tenker jeg at sinne er nødvendig for å beskytte grenser og kjempe for rettferdighet. Krefter og følelser er nøytrale, ikke negative, slik man stadig hører at noen er. Ikke engang handlinger kan dømmes som onde eller gode, fordi handlinger har en god grunn selv om den ytre sett er horribel. Er det bare tanken bak som kan dømmes? Om den er sann eller falsk? Nei, ikke engang den kan dømmes som sann eller falsk, fordi alt er sant relativt sett. Den påstand jeg ville komme til å kalle negativ og skrudd er sann for den som sier det. Den er sann i forhold til denne personens forestilling. En person som utfører en hevnaksjon har ikke primært et ønsk om å skade. Å skade en annen er ikke hovedpoenget og grunnen til handlingen. Det samme gjelder sadisme. 

Sannhet i denne verden er alltid relativ og begrenset. Så alt er sant, relativt sett. Sort og hvitt er ikke motsetninger, men forskjeller.