Når jeg våkner om morgenen har min holdning ofte vært at dagen jeg trer inn i er noe jeg bare må holde ut. Tanken som ligger bak er at det er svært lite genuin kjærlighet i verden og jeg opplever motgang jeg må bekjempe på best mulig vis. Jeg glemmer oppe i det hele at jeg er ansvarlig for å elske meg selv og at grunnen til at jeg ikke er lykkelig er at jeg tror jeg skal hoppe over meg selv men kun elske andre. Men det funker faktisk ikke, siden kjærligheten ikke klarer å utelate noen. Så om jeg mener jeg ikke er verdt kjærlighet (slik som jeg lever) får ingen kjærlighet via meg, og det blir faktisk veldig galt. Da jeg ble klar over dette i dag, svimmel av feber i dusjen, måtte jeg spørre meg om jeg var verdt kjærlighet, for å være sikker. Jeg må leve slik at kjærligheten får ta vare på meg og skinne videre på andre. Jeg må slippe kjærlighetens fred innover meg istedenfor å holde meg inne i et fengsel.
Og angående min holdning til de som gir meg motgang, mennesker som antageligvis er hensynsløse fordi de ikke tror noen har kjærlighet til dem, kan jeg tenke om at bare har glemt det samme som meg; å ta vare på seg selv med Guds kjærlighet istedenfor å forvente kjærlighet først og fremst fra andre. Utsagnet: ta vare på deg selv, er utrolig godt, og jeg priser dagen!
Og angående min holdning til de som gir meg motgang, mennesker som antageligvis er hensynsløse fordi de ikke tror noen har kjærlighet til dem, kan jeg tenke om at bare har glemt det samme som meg; å ta vare på seg selv med Guds kjærlighet istedenfor å forvente kjærlighet først og fremst fra andre. Utsagnet: ta vare på deg selv, er utrolig godt, og jeg priser dagen!
