Forfengelig er alle de som ønsker ære for sin egen del,
enten det er for sin skjønnhet, visdom, prestasjoner eller sin godhet.
Så lenge man ønsker denne ære, denne bekreftelse på eget verd og betydning
i egne og andres øyne vil man ikke kunne vise riktig storhet i form av utrolige prestasjoner, treffende visdomsord, gudommelig skjønnhet og ynde og kjærlig omsorg.
Fordi denne storhet kommer takket være Gud, og all ære har sin rette plass der.
Man må ikke innbilde seg at man selv, lille menneske, kan gi andre innsikt. Det eneste man kan håpe på er at man sier noe andre kan kjenne igjen fra eget sjels dyp.
Det viktige er ikke ens prestasjoner, ord, men det å bidra til at andre åpner opp for sin egen visdoms- og kjærlighetskilde. Og dette er så vanskelig en oppgave at man kan bli ydmyk bare ved tanken på å skulle få det til, og man innser at man virkelig er bitteliten. En litenhet som gjør at det blir lettere å glemme seg selv fullstendig og faktisk på den måten gi andre trygghet til å åpne seg i.o.m. at en selv ikke virker truende lenger.
Vil du markere deg eller merke andre?
Hvorfor markerer du deg? Fordi du ikke blir sett ellers?
Når føler du at du blir mest sett?
Er det ikke når du ikke ser deg selv men er oppmerksom på en annen,
i total selvforglemmelse?
Når du ser andre for deres skyld og vil gi av ditt hjerte?
Er ikke den største den som har kjærlighet?
Jeg føler meg veldig lettet nå som jeg skjønner at jeg ikke trenger å forvente urealistisk mye av meg selv. Jeg har trodd jeg bør ha som mål å glemme meg selv og være en Gudserstatning på jord ved å gi folk det de trenger mest; å føle seg elsket, samt den nødvendige innsikt som skal sette dem fri, men det er bare Gud selv som kan gi hver enkelt det fra innsiden av dem selv. Det er takket være Shania her inne at jeg kom til dette idet hun skrev til meg at "visshet kan ikke komme gjennom kanaler".
Så nå kan jeg bare være et lite menneske istedenfor et stort. Og trenger ikke lenger være redd for kritikk, fordi nå er jeg liten og har ikke noe forsvare. Om mine handlinger blir kritisert vil jeg bry meg om kritikerens skuffelse, ikke at jeg ikke gjorde bra nok i deres øyne, fordi har jeg gjort det jeg kunne er det bra nok med tanke på at det står i stil til mennesket som utførte det, og ikke en robot som utfører perfekt resultat ifølge et ideal og en mal. Å skulle være perfekt som Gud er urealistisk fordi jeg er et menneske bare.
enten det er for sin skjønnhet, visdom, prestasjoner eller sin godhet.
Så lenge man ønsker denne ære, denne bekreftelse på eget verd og betydning
i egne og andres øyne vil man ikke kunne vise riktig storhet i form av utrolige prestasjoner, treffende visdomsord, gudommelig skjønnhet og ynde og kjærlig omsorg.
Fordi denne storhet kommer takket være Gud, og all ære har sin rette plass der.
Man må ikke innbilde seg at man selv, lille menneske, kan gi andre innsikt. Det eneste man kan håpe på er at man sier noe andre kan kjenne igjen fra eget sjels dyp.
Det viktige er ikke ens prestasjoner, ord, men det å bidra til at andre åpner opp for sin egen visdoms- og kjærlighetskilde. Og dette er så vanskelig en oppgave at man kan bli ydmyk bare ved tanken på å skulle få det til, og man innser at man virkelig er bitteliten. En litenhet som gjør at det blir lettere å glemme seg selv fullstendig og faktisk på den måten gi andre trygghet til å åpne seg i.o.m. at en selv ikke virker truende lenger.
Vil du markere deg eller merke andre?
Hvorfor markerer du deg? Fordi du ikke blir sett ellers?
Når føler du at du blir mest sett?
Er det ikke når du ikke ser deg selv men er oppmerksom på en annen,
i total selvforglemmelse?
Når du ser andre for deres skyld og vil gi av ditt hjerte?
Er ikke den største den som har kjærlighet?
Jeg føler meg veldig lettet nå som jeg skjønner at jeg ikke trenger å forvente urealistisk mye av meg selv. Jeg har trodd jeg bør ha som mål å glemme meg selv og være en Gudserstatning på jord ved å gi folk det de trenger mest; å føle seg elsket, samt den nødvendige innsikt som skal sette dem fri, men det er bare Gud selv som kan gi hver enkelt det fra innsiden av dem selv. Det er takket være Shania her inne at jeg kom til dette idet hun skrev til meg at "visshet kan ikke komme gjennom kanaler".
Så nå kan jeg bare være et lite menneske istedenfor et stort. Og trenger ikke lenger være redd for kritikk, fordi nå er jeg liten og har ikke noe forsvare. Om mine handlinger blir kritisert vil jeg bry meg om kritikerens skuffelse, ikke at jeg ikke gjorde bra nok i deres øyne, fordi har jeg gjort det jeg kunne er det bra nok med tanke på at det står i stil til mennesket som utførte det, og ikke en robot som utfører perfekt resultat ifølge et ideal og en mal. Å skulle være perfekt som Gud er urealistisk fordi jeg er et menneske bare.
