Er det slik at hvis ikke foreldrene vil ta ansvar så må barna bære skylden for dem?
Jeg ser ikke helt hvordan dette henger sammen bare. Svik snakkes vel ikke om i noen tilfeller? Svik gir tristhet ,men når sviket er usagt/ubekreftet av andre har man liksom ikke grunn til sin tristhet og må skjule den og skamme seg over at man er trist liksom uten grunn og ikke sprer glede til andre og gir mening i andres liv.
Jeg var hos Eirik Myrhaug(healeren) og han sa han ikke kom gjennom til meg. Intuitivt skjønte jeg det skyldes pålagt skyld og skam som lå som et lag oppå og sprerret av hjertet, og sa det. For hvordan føle på følelsene som kom som konsekvens av noe en selv tar skylden for? Det er ikke mulig før noen ser med kjærlighet til deg, bak skammen og påfølgende depresjon. Jeg har et stort behov, nei, et krav om å bli tatt på alvor. Kanskje fordi jeg gjentatte ganger har blitt overrasket over hvor lite verdt jeg har vært i andres øyne slik at de f.eks har forsøkt å voldta meg. Eirik kom gjennom, altså, så jeg kjenner kjærlighet idag:)
Jeg har sett etter mine foreldres verste egenskaper for så å finne dem i meg selv fordi jeg tror foreldre kan speile ens egne dårlige sider slik at vi blir disse bevisst. Jeg har også tenkt på at det kan være lurt å se hvordan de to foreldrene som ikke selv klarte å forenes i kjærlighet faktisk kunne ha klart det ved å sette sammen deres karakteristikker. For jeg tror kanskje Gud har en mønsterplan der ekteskapet mellom to motsetninger skal vise barnet hvordan forene disse,disse egenskapene det også har i seg selv. Ikke bare har barnet det feminine og maskuline,men også de verste egenskapene deres, og de beste.
Jeg tror ikke vi har valgt foreldrene våre selv slik det er mange som hevder. Jeg tror Gud er flinkere enn meg til å se hva som passer for meg. Jeg tror Gud har inngitt en dyp mening med at vi har de foreldrene vi har.
Jeg lurer på om det er nødvendig å kjenne til alle nyanser av det onde for å bli kjent med alle nyanser av det gode,jeg. Det er så mange små nyanser av ondskap. Men jeg mener det hele er illusjon. Det er ren feiltolkning som gir den opplevelsen av at noe er ondt. Feiltolkning er mulig når man er selvopptatt/selvsentrert- ja er i mangel av empati og overblikk. Den som er ond er like lite empatisk og har like lite overblikk som den som tolker det til å være ondt. Er man empatisk ser man at den andre bryr seg om noe (kall det kjærlighet med liten k) og det er ikke å skade en annen den bryr seg om.
Jeg ser ikke helt hvordan dette henger sammen bare. Svik snakkes vel ikke om i noen tilfeller? Svik gir tristhet ,men når sviket er usagt/ubekreftet av andre har man liksom ikke grunn til sin tristhet og må skjule den og skamme seg over at man er trist liksom uten grunn og ikke sprer glede til andre og gir mening i andres liv.
Jeg var hos Eirik Myrhaug(healeren) og han sa han ikke kom gjennom til meg. Intuitivt skjønte jeg det skyldes pålagt skyld og skam som lå som et lag oppå og sprerret av hjertet, og sa det. For hvordan føle på følelsene som kom som konsekvens av noe en selv tar skylden for? Det er ikke mulig før noen ser med kjærlighet til deg, bak skammen og påfølgende depresjon. Jeg har et stort behov, nei, et krav om å bli tatt på alvor. Kanskje fordi jeg gjentatte ganger har blitt overrasket over hvor lite verdt jeg har vært i andres øyne slik at de f.eks har forsøkt å voldta meg. Eirik kom gjennom, altså, så jeg kjenner kjærlighet idag:)
Jeg har sett etter mine foreldres verste egenskaper for så å finne dem i meg selv fordi jeg tror foreldre kan speile ens egne dårlige sider slik at vi blir disse bevisst. Jeg har også tenkt på at det kan være lurt å se hvordan de to foreldrene som ikke selv klarte å forenes i kjærlighet faktisk kunne ha klart det ved å sette sammen deres karakteristikker. For jeg tror kanskje Gud har en mønsterplan der ekteskapet mellom to motsetninger skal vise barnet hvordan forene disse,disse egenskapene det også har i seg selv. Ikke bare har barnet det feminine og maskuline,men også de verste egenskapene deres, og de beste.
Jeg tror ikke vi har valgt foreldrene våre selv slik det er mange som hevder. Jeg tror Gud er flinkere enn meg til å se hva som passer for meg. Jeg tror Gud har inngitt en dyp mening med at vi har de foreldrene vi har.
Jeg lurer på om det er nødvendig å kjenne til alle nyanser av det onde for å bli kjent med alle nyanser av det gode,jeg. Det er så mange små nyanser av ondskap. Men jeg mener det hele er illusjon. Det er ren feiltolkning som gir den opplevelsen av at noe er ondt. Feiltolkning er mulig når man er selvopptatt/selvsentrert- ja er i mangel av empati og overblikk. Den som er ond er like lite empatisk og har like lite overblikk som den som tolker det til å være ondt. Er man empatisk ser man at den andre bryr seg om noe (kall det kjærlighet med liten k) og det er ikke å skade en annen den bryr seg om.
