Det finnes egentlig ingen grunn til å bli sint på et annet menneske.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til sinne å finne.
Når jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert, og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.
Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig. Og man kan ikke være myk om man er redd for å være sint. Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.
Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut de unødvendige grunnene til frykt, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd.
Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin." Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje, tenker jeg da.
Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.
Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir selvsagt tomme ord. Man kan begrunne utsagnet med den erkjennelse en selv har funnet. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull. Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.
Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.
Om man ikke undertrykker sinne vil man heller ikke bli så veldig sint når man finner grunn til det. Det er en frihet i å eie sinne uten å skamme seg over det, uten å holde det i bakgrunnen. Man føler seg sterk. Ingen mannsjåvenist tør prøve seg på en sterk kvinne med selvaktelsen i orden. Som hevder seg selv, står oppreist for seg selv. Uten sinne på riktig plass er dette umulig å vise i forhold til andre.
Sinne er ingen synd som skader andre. Det er en følelse som hjelper deg å ta vare på deg selv og andre. Sinne er en kraft du kan bruke for gjøre deg tydelig. Den er til for å stoppe det som kan skade. Den er ikke til for det motsatte. De aller, aller fleste er redde for å skade andre. Å beskytte seg selv og andre er det motsatte av å skade.
Bulimikerens ulvehunger er en fortvilet kamp for å holde inne en varulvs sinne.
Å såre andre uten å være klar over det er ikke synd om man faktisk ikke "gir faen" i andre, men den som tar igjen for å ha blitt såret synder, fordi denne vil lære den andre en lekse ved å såre. Den som blir mest såret av å såre med vilje er den som sårer. Denne må lære seg at man blir såret ved uhell. Hvis det ikke er så har hun kommet borti en av de få farlige mennesker som finnes. Eller hun må være mye tydeligere på hvor grensen går. For det finnes en del mennesker som er grenseløse.
Å såre mennesket eller såre dets stolthet er forskjellige ting og målet helliger ikke middelet om grunnen er ond.
Om noen hater deg for å være tydelig, vit at de hater ikke deg, men at de ikke kan gjøre akkurat som de vil uten hensyn til andre. Ikke fortvil. Hvorfor sørge over å ikke få kjærlighet der kjærlighet ikke kommer til uttrykk i den form du trenger? Finn den der den gjør det.
De som elsker det sanne, det gode og det skjønne er sanne, gode og skjønne. For de smittes av det de tiltrekkes av.
Frykt er kanskje årsaken til sinne, men essensen av sinne er rettferdighet.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til sinne å finne.
Når jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert, og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.
Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig. Og man kan ikke være myk om man er redd for å være sint. Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.
Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut de unødvendige grunnene til frykt, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd.
Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin." Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje, tenker jeg da.
Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.
Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir selvsagt tomme ord. Man kan begrunne utsagnet med den erkjennelse en selv har funnet. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull. Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.
Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.
Om man ikke undertrykker sinne vil man heller ikke bli så veldig sint når man finner grunn til det. Det er en frihet i å eie sinne uten å skamme seg over det, uten å holde det i bakgrunnen. Man føler seg sterk. Ingen mannsjåvenist tør prøve seg på en sterk kvinne med selvaktelsen i orden. Som hevder seg selv, står oppreist for seg selv. Uten sinne på riktig plass er dette umulig å vise i forhold til andre.
Sinne er ingen synd som skader andre. Det er en følelse som hjelper deg å ta vare på deg selv og andre. Sinne er en kraft du kan bruke for gjøre deg tydelig. Den er til for å stoppe det som kan skade. Den er ikke til for det motsatte. De aller, aller fleste er redde for å skade andre. Å beskytte seg selv og andre er det motsatte av å skade.
Bulimikerens ulvehunger er en fortvilet kamp for å holde inne en varulvs sinne.
Å såre andre uten å være klar over det er ikke synd om man faktisk ikke "gir faen" i andre, men den som tar igjen for å ha blitt såret synder, fordi denne vil lære den andre en lekse ved å såre. Den som blir mest såret av å såre med vilje er den som sårer. Denne må lære seg at man blir såret ved uhell. Hvis det ikke er så har hun kommet borti en av de få farlige mennesker som finnes. Eller hun må være mye tydeligere på hvor grensen går. For det finnes en del mennesker som er grenseløse.
Å såre mennesket eller såre dets stolthet er forskjellige ting og målet helliger ikke middelet om grunnen er ond.
Om noen hater deg for å være tydelig, vit at de hater ikke deg, men at de ikke kan gjøre akkurat som de vil uten hensyn til andre. Ikke fortvil. Hvorfor sørge over å ikke få kjærlighet der kjærlighet ikke kommer til uttrykk i den form du trenger? Finn den der den gjør det.
De som elsker det sanne, det gode og det skjønne er sanne, gode og skjønne. For de smittes av det de tiltrekkes av.
Frykt er kanskje årsaken til sinne, men essensen av sinne er rettferdighet.
