Hell i uhell, ikke tilfeldig men en sannhet?

Jeg vil bare finne ut om det er flere som har opplevd at med uhell følger hell og med hell følger uhell. At de er ett og umulig å få bare den ene delen av.

Jeg fikk en opplysning/åpenbaring da jeg var ca 8 år:
Jeg syklet ved siden av min venninne og vi holdt i hverandres styre og utfordret dermed balansen vår. Vi krasja inn i hverandre og falt på asfalten og slo beina våre. Da jeg tittet opp fra bakken så jeg en femtilapp ligge på bakken like foran nesa mi. Da lyste det opp rundt meg og jeg innså at hell i uhell er en sannhet (og dermed evig), og ikke noe som skjejr tilfeldig slik jeg hadde trodd utfra hvordan andre har snakket om det (som bare noe som skjer innimellom).

Om man ikke ser hellet i uhellet eller uhellet i hellet er det fordi man ikke ser sammenhengen mellom de to eller ikke ser motsatsen.
Jeg vil gjerne få denne min tro bekreftet eller avkreftet.

Tornen i siden.

En torn er noe som sitter fast. Noe som gjør vondt og gnager, og man er hjelpeløs i forhold til, fordi man ikke kan fjerne den og smerten vedvarer. Den presser på og man presses dermed til å henvende seg til Gud som er den eneste som kan gi lindring og avstand til tornen. Tornen er omverdenen som utøver et press som invaderer en. Å få en torn er den største gave for sjelen. Ens tillit til Gud vil ved dens hjelp øke betraktelig når man ingen hjelp i verden kan få. Løsrivelse fra smerten kan kun skje hos Ham ved en overgivelse og aksept av smerten. Man må ta smerten innover seg.

Å ta innover seg noe man vil unngå å bli kjent med, enten det er en fiende eller å kjenne på kroppslig eller psykisk smerte vil gjøre oss dypere, friere og ikke minst renere i sinnet.
Tornestikket er en måte vi blir kuet på. Om vi er for oppesen går vi ikke til Gud, slik Gud og vi selv egentlig ønsker.

Hva ondskap og synd er.

Om det ikke ble funnet glede i å synde ville ingen ha syndet. Selv om man gjør ondt er det noe positivt som er grunnen til at man ødelegger. Og siden det er positivt er det lett å tro at det er greit eller i det minste unnskyldt. Så man må sjekke, spørre seg,  om det er positivt for flere enn en selv, og i det lange løp, og ikke kun tilfredstillelse et øyeblikk, om man ikke er sikker på om det er greit eller ikke.

Det er ingen forskjell på mennesker. Vi alle har kjød. Det er ingen som er onde men noen mangler den hellige ånds veiledning.

Vi hater synd når vi ser dette hos andre og vi hater den når vi har syndet. Jeg tror ikke en eneste som har fått innflytelse av den hellige ånd ikke har mistet kontrollen over kjødet noen gang. Det som skiller de som har fått åndens innflytelse og de som ikke har fått den er nettop om man finner glede i synd eller ikke. Det man vet er galt og ikke vil gjøre og likevel gjør finner man ingen glede i. De som synder og finner glede i det forsvarer for seg selv at det er ok. Gleden i ondskap er ikke den samme som den ekte gleden man finner i Guds kjærlighet. Gleden i ondskap er grunn.

Jeg ser på det onde og synd som mangel på noe guddommelig, som kjærlighet eller sannhet. Noen tror at det er greit å slå"fordi en føler sinne" og derfor har lov til å uttrykke dette. Det er mye rart man kan tro. De fleste drap er neppe gjort fordi noen liker å drepe men fordi de mente det var rettferdig. Rettferdighet er en dyd man kan lære om av Gud. Ser man rettferdighet i lys av sitt lavere selv bare, og ikke fra et høyere og større perspektiv blir det tilsvarende enfoldig. Visdom er viktig for å leve i henhold til Guds rike fordi man kan tro synd er rett hvis man mangler denne visdom fra Gud.