Paramahansa Yogananda quotes

The Searcher of Hearts wants only your sincere love. He is like a little child: someone may offer Him his whole wealth and He doesn't want it; and another cries to Him, "O Lord, I love you!" and into that devotee's heart He comes running. Don't seek God with any ulterior motive, but pray to Him with devotion - unconditional, one-pointed, steady devotion. When your love for Him is as great as your attachment to your mortal body, He will come to you.

Fear nothing else, but try to fear fear.... Remember, no matter what your tests are, you are not too weak to fight. God will not suffer you to be tempted more than you are able to bear.

Om selvoppofrelse

Spørsmål: Jeg forstår ikke helt din oppofrende side, noen ganger føles det som om du synes andre er viktigere, kanskje til og med bedre enn deg selv? Alle kan vel ha det slik i blandt men du virker bevisst på det, som du ønsker det? Det forstår jeg ikke.

Svar:  Jeg kan prøve å forklare min oppofrende side. Aller først: jeg mener ikke at ett menneske er bedre enn et annet. Når vi gir all vår oppmerksomhet på andre så vil vi glemme oss selv og bli friere, mer kreative og få tilgang til indre ressurser. Vi kan lettere komme i kontakt med det guddommelige/ vårt egentlige selv/ det evige/ sjelen. Jeg tror nemlig vi har en ytre persona som er tilknyttet den ytre verden, men at det ikke er mer enn en illusjon, presis som verden er en illusjon fordi den ikke er evig. Når vi ved å gi oppmerksomhet på andre og dermed glemmer denne ytre delen av oss, så får vi kontakt med noe dypere, mer ekte. Så det selv vi ofrer er ikke noe tap siden det vi vinner er større.

Kan du kjenne deg igjen i dette i forbindelse med jobb, elskov og omsorg for barn? Og her er vi inne på noe du sikkert ikke har tenkt på når du er i mot at religiøse innsnevrer livet sitt, og ofrer mye. Det skjer frivillig fordi vi får noe bedre. Det kjennes derfor ikke som et offer. Vi fokuserer på det vi får.

Når du f.eks har små barn som ikke kan vente med å få mat når de er sultne, så gir du barnet mat før din egen sultne mage, og det føles tilfredstillende når barnet er fornøyd. Mer tilfredstillende enn om du mettet din egen mage først. Å tilfredstille et menneske er høyere enn dine fysiske behov. Ikke at du skal ofre dine fysiske behov, men verdsette din kjærlighet for andre mer.

Jeg er brennsikker på at du ofrer livet ditt for ett av dine barn siden du har kontakt med kjærlighet. Du forklarer det kanskje som instinktiv oppførsel, men du ofrer deg selv og kan gjøre dette til tross for at dere har samme verdi. Det er fordi du ofrer deg for noe større, velger å satse på kjærligheten, motet etc. og ofrer ditt fysiske selv. For når du ser dette som er større, kall det kjærlighet, så er din kropp liten i forhold. Og når du erfarer noe større, kan du da være noe mindre en dette? Jeg tror ikke det. Man kan identifisere seg med kjærlighet i stedet for sitt fysiske selv.

Verdier og lengsler

Jeg hadde lagt meg, men fikk ikke sove. Lå og tenkte på hva jeg egentlig finner verdifullt og viktig, som om jeg snakket med noen. Jeg fant ut at jeg søker the peak på alle områder. Om man er fysisk aktiv over en viss tid og med en viss intensitet, om man har intense samtaler over en viss tid, om man klarer å tilfredsstille noens behov slik at de blir oppriktig takknemlige eller når man elsker over en viss tid og med en viss intensitet vil man kunne oppleve at man kommer litt over hverdagsbevisstheten. Det å komme bortenfor, dypere eller høyere enn hverdagsbevissthetsfeltet lengter jeg etter.

Det største for meg å gjøre er det jeg synes er vanskeligst, som er å få mennesker til å føle seg verdifulle (det er nr 1), spesielle, åpne, naturlige og frie. Det er det jeg synes er verdifullt. Enten det er barn eller voksne. Jeg vil også at katten min skal føle seg verdifull og spesiell, ha ha.