Nå tenker jeg at å elske noen fullstendig er å elske både pga o'g på tross av på en gang.Om man ikke elsker personens svakheter elskes ikke personen fullstendig. Personen er både mørke og lys i dynamikk, så å kun elske det ene er betinget kjærlighet. Å ha overbærenhet med svakheter er en dyd,men det er ikke kjærlighet i seg selv. Personen elskes pga kjærligheten vi er ett i, og alt elskes; vedkommende elskes fullstendig, og det kan kalles fullkommen kjærlighet, også fordi den ikke har noen grenser og den er er fra en tilstand med frihet.
Kjærlighet er ikke noe man gir,men noe man er i og handler utfra. I kjærlighet finnes ikke frykt og derfor kommer heller ikke sperrene (gjerrighet, sjalusi osv) opp og forkludrer tilværelsen. Kjærlighet i praksis er spontan, viser autentisitet og en naturlig imøtekommenhet. Man ser den andre fullstendig og vil ta del i vedkommendes byrder samt tilby det vedkommende mangler for på dynamisk vis å skape fullkommenhet.
