Man er opptatt av hva andre mener så lenge man ikke er sikker på hva en selv mener. Det er en måte å finne ut av hva man selv mener på. Kanskje er man også usikker på om man kan akseptere en viss handling en selv gjør. Da er man på vakt for hva andre kan si på det.
På samme måte kan det være med ens søken etter svar på viktige spørsmål også, og opplevelser av en guddommelig eksistens. Man ser eller hører det utenfor og finner på den måten ut om det stemmer med en selv. Og så kan det integreres.
Om man ser kjærlighet utenfor seg er det lettere å finne frem til det samme i en selv og vise det selv.
Jeg ville nevne dette fordi jeg har merket meg en viss ikke-aksept av dette blandt noen mennesker, men jeg vil si det er helt naturlig, gavnlig og nødvendig. Å være usikker er liksom ikke noe bra det. Det er så tullete holdning. Hvem er sikker på alt uten Gud?
Det er de som til tross for sin frykt gjør det de vil som er modige, ikke de som lar seg stoppe av frykten, forakter den, identifiserer seg med den og skammer seg over den.
Det er for noen mer enn andre lett å sitte fast i en følelse uten å få gjort noe for å endre den ved å være herre over den, spørre seg hva man er usikker på og konfrontere seg med det.
Hva andre måtte mene er kun viktig for å finne ut hva en selv mener.
