Kritikk
Kom på en ting jeg synes er verdt å bemerke. Før var jeg kjempesår for kritikk( kanskje fordi jeg har fått mye uten oppveiende anerkjennelse for mitt vesen av mamma.) Nå i vinter fant jeg nøkkelen så jeg klarer å løsrive meg for kritikk så det ikke går innpå meg mer. Og nå ser jeg at det ikke er noe poeng å utsette seg for det mer. Men jeg måtte altså lære meg å takle kritikk før jeg følte det var fint å unngå kritikere. Jeg unngår ikke slike lenger fordi jeg blir såret, men fordi det ikke gir noe for sjelen.
Oppdagelser
For meg var den viktigste oppdagelsen å innse den største frihet vi alle har. Da kan vi skape et godt liv basert på egne verdier. Men før det hadde jeg en annen som er minst like flott og det er at det hinsidige er her (også). Det er inget reelt skille mellom den åndelige sfære og den fysiske. Så alt er mulig her og nå. Om man gir opp å prøve å komme til himmelen ved egen kraft vil den komme til en. Gud sier:bank på og det vil lukkes opp for deg. Mer skal ikke til. Døra kan ikke tvinges opp med et verktøy(metode)og man kan ikke tenke seg til det den rommer.
Da jeg så at det ikke er noe poeng i å ha en slags isolerende vegg omkring sine tanker mer, bygd opp av redsel for at de skulle forsvinne i glemsel, kastet jeg de alle opp i en himmel der alle tanker og ideer finnes. Den kan kalles den store minnebanken, men er vel mest kjent som noe kollektivt. Etter at jeg gjorde det kunne jeg overlate til Gud å minne meg på ting, fortelle meg ting jeg trenger å vite gjennom dagen og gi meg svar på det jeg lurer på. Det jeg bruker hodet til stort sett er å stille spørsmål, så tar Gud seg av resten. Det er en behagelig tilværelse, og det frigjør krefter til andre ting enn tenkning. Dessuten gir det en større klarhet uten de evinnelige tankene som lett kan komme i vegen.
Kom på en ting jeg synes er verdt å bemerke. Før var jeg kjempesår for kritikk( kanskje fordi jeg har fått mye uten oppveiende anerkjennelse for mitt vesen av mamma.) Nå i vinter fant jeg nøkkelen så jeg klarer å løsrive meg for kritikk så det ikke går innpå meg mer. Og nå ser jeg at det ikke er noe poeng å utsette seg for det mer. Men jeg måtte altså lære meg å takle kritikk før jeg følte det var fint å unngå kritikere. Jeg unngår ikke slike lenger fordi jeg blir såret, men fordi det ikke gir noe for sjelen.
Oppdagelser
For meg var den viktigste oppdagelsen å innse den største frihet vi alle har. Da kan vi skape et godt liv basert på egne verdier. Men før det hadde jeg en annen som er minst like flott og det er at det hinsidige er her (også). Det er inget reelt skille mellom den åndelige sfære og den fysiske. Så alt er mulig her og nå. Om man gir opp å prøve å komme til himmelen ved egen kraft vil den komme til en. Gud sier:bank på og det vil lukkes opp for deg. Mer skal ikke til. Døra kan ikke tvinges opp med et verktøy(metode)og man kan ikke tenke seg til det den rommer.
Da jeg så at det ikke er noe poeng i å ha en slags isolerende vegg omkring sine tanker mer, bygd opp av redsel for at de skulle forsvinne i glemsel, kastet jeg de alle opp i en himmel der alle tanker og ideer finnes. Den kan kalles den store minnebanken, men er vel mest kjent som noe kollektivt. Etter at jeg gjorde det kunne jeg overlate til Gud å minne meg på ting, fortelle meg ting jeg trenger å vite gjennom dagen og gi meg svar på det jeg lurer på. Det jeg bruker hodet til stort sett er å stille spørsmål, så tar Gud seg av resten. Det er en behagelig tilværelse, og det frigjør krefter til andre ting enn tenkning. Dessuten gir det en større klarhet uten de evinnelige tankene som lett kan komme i vegen.
