Når man som barn opplever noe fælt man ikke forstår er mulig at noen kan gjøre mot andre blir det som om man nagles fast ved minnet,
helt til man velger å gå inn i og finne seg i oppførselen som en var vitne til, tar den inn over seg, til den faktisk blir ens egen mulige væremåte fordi man kjenner den på kroppen når man setter seg inn i et annet menneske.
Jeg uroer meg for at ved å ta innover meg og lære på kroppen en dårlig oppførsel blir det noe jeg lettere tyr til. Ja, det må kreve ekstra selvkontroll når man lærer om ondskap, ved å være empatisk for å forstå og tilgi ens nærmestes dårlige oppførsel.
Når man opplever noe horribelt er det lett å skyve det tilside i sinne, frykt eller avsky fordi man ikke finner seg i det .Man har ikke oppdaget en slik dårlig oppførsel i seg selv.
Må man forstå den "slemme" for å komme over en fæl hendelse eller finnes det andre måter?
Jeg har ikke funnet en annen metode, fordi jeg trenger å forstå for å overkomme noe og for å tilgi. men jeg er ikke glad for å lære om ondskap, ta ondskap innover meg og bære alle mulige dårlige sjakktrekk i mitt sinn. Men når jeg altså prøver å sette meg inn i den situasjonen jeg tidligere ikke klarte å finne meg i kommer jeg også i kontakt med de følelsene jeg ikke gav uttrykk for fordi jeg ikke fant meg i det. Sorg, skuffelse etc. For når man bare blir sint og avfeier har man ikke blitt ferdig med det. Når man bare blir rystet.
Men jeg har kanskje godt av å lære om andre måter å være på, bryte ut av min måte å reagere på? Men hva er det som er bra med det egentlig? Er det for at jeg skal romme hele mennesket på godt og vondt i meg og tilgi og ha overbærenhet med alle? Se gjennom all mulig dårlig oppførsel og inn til kjernen av deres vesen med forståelse av at skoen trykker?
Det å bare gråte over det som har blitt gjort mot meg har ikke forebygget at jeg selv kan være like slem. Jeg har visst måttet overkomme det onde ved å ta det innover meg og forstå det som om jeg selv gjorde det onde som ble gjort mot meg. Jeg må bli ond (kjenne på ondskap)for å kunne være klar over det onde sånn at jeg kan velge å ikke være det.
Man kan ikke stå imot det man kan forstå. Man viser ikke motvilje mer, fordi man ser gjennom det for hva det er.Det er umulig uten innlevelse. Jeg tror jeg må ha empati med den som voldtar meg før jeg kan overkomme redselen for voldtekt. Ha et sinn som rommer både hans og mine følelser og tanker. Tenke; jeg er ikke redd for å bli voldtatt fordi jeg har empati med alle uansett hva de finner på.
Om jeg identifiserer meg med den oppførsel som jeg har opplevd andre ha, er det meg? Nei, det er bare en handlingsmåte.
I bibelen fant jeg nå i Matteusevangeliet etter hint om å lese der fra en hjelper eller noe følgende:
Det er ikke noe utenfor mennesket som kan gjøre han uren når det kommer inn i han. Men det som går ut fra mennesket, det er det som gjør mennesket urent. (og han forklarer videre at det er fordi det ikke treffer hjertet men fordøyes og går tvers gjennom og ut.
Så om jeg identifiserer meg med en handling er det ikke urent før jeg utfører den.
Det man gjør og er klar over er ondt idet man gjør det er ondt. Første gang man gjør noe som sårer noen uten å vite at det sårer er man ikke ansvarlig for skyld for på samme måte. Bevisst hevn er ondskap. Og hevn kan gjøres etter nøye utspekulering eller utfra ukontrollert sinne. I begge tilfeller er det rettferdiggjort i eget sinn før handlingen utføres.Jeg har opplevd å være den onde ifølge mine definisjoner, som reaksjon på svik. Jeg tror ikke noen ønsker å måtte gå så langt at man blir ond for å bli sett og hørt, så jeg synes ikke ondskap er så ondt bestandig. Det er motivet for handlingen som avgjør. Og her kan man renvaske seg på alle punkt om man tør stole på at man egentlig er snill og god:)
De gangene jeg har vært slem har jeg vært det fordi ingenting annet nyttet, som jeg kom på. Etterpå kan jeg angre og ville prøve å finne andre måter å takle problemet på. Det er mye som kan skiftes ut:
Fra å kjefte til å spørre, fra å kreve til å be om, føle takknemlighet istedetfor stolthet, være vennlig og bestemt istedetfor autoritær på den negative måten osv.
helt til man velger å gå inn i og finne seg i oppførselen som en var vitne til, tar den inn over seg, til den faktisk blir ens egen mulige væremåte fordi man kjenner den på kroppen når man setter seg inn i et annet menneske.
Jeg uroer meg for at ved å ta innover meg og lære på kroppen en dårlig oppførsel blir det noe jeg lettere tyr til. Ja, det må kreve ekstra selvkontroll når man lærer om ondskap, ved å være empatisk for å forstå og tilgi ens nærmestes dårlige oppførsel.
Når man opplever noe horribelt er det lett å skyve det tilside i sinne, frykt eller avsky fordi man ikke finner seg i det .Man har ikke oppdaget en slik dårlig oppførsel i seg selv.
Må man forstå den "slemme" for å komme over en fæl hendelse eller finnes det andre måter?
Jeg har ikke funnet en annen metode, fordi jeg trenger å forstå for å overkomme noe og for å tilgi. men jeg er ikke glad for å lære om ondskap, ta ondskap innover meg og bære alle mulige dårlige sjakktrekk i mitt sinn. Men når jeg altså prøver å sette meg inn i den situasjonen jeg tidligere ikke klarte å finne meg i kommer jeg også i kontakt med de følelsene jeg ikke gav uttrykk for fordi jeg ikke fant meg i det. Sorg, skuffelse etc. For når man bare blir sint og avfeier har man ikke blitt ferdig med det. Når man bare blir rystet.
Men jeg har kanskje godt av å lære om andre måter å være på, bryte ut av min måte å reagere på? Men hva er det som er bra med det egentlig? Er det for at jeg skal romme hele mennesket på godt og vondt i meg og tilgi og ha overbærenhet med alle? Se gjennom all mulig dårlig oppførsel og inn til kjernen av deres vesen med forståelse av at skoen trykker?
Det å bare gråte over det som har blitt gjort mot meg har ikke forebygget at jeg selv kan være like slem. Jeg har visst måttet overkomme det onde ved å ta det innover meg og forstå det som om jeg selv gjorde det onde som ble gjort mot meg. Jeg må bli ond (kjenne på ondskap)for å kunne være klar over det onde sånn at jeg kan velge å ikke være det.
Man kan ikke stå imot det man kan forstå. Man viser ikke motvilje mer, fordi man ser gjennom det for hva det er.Det er umulig uten innlevelse. Jeg tror jeg må ha empati med den som voldtar meg før jeg kan overkomme redselen for voldtekt. Ha et sinn som rommer både hans og mine følelser og tanker. Tenke; jeg er ikke redd for å bli voldtatt fordi jeg har empati med alle uansett hva de finner på.
Om jeg identifiserer meg med den oppførsel som jeg har opplevd andre ha, er det meg? Nei, det er bare en handlingsmåte.
I bibelen fant jeg nå i Matteusevangeliet etter hint om å lese der fra en hjelper eller noe følgende:
Det er ikke noe utenfor mennesket som kan gjøre han uren når det kommer inn i han. Men det som går ut fra mennesket, det er det som gjør mennesket urent. (og han forklarer videre at det er fordi det ikke treffer hjertet men fordøyes og går tvers gjennom og ut.
Så om jeg identifiserer meg med en handling er det ikke urent før jeg utfører den.
Det man gjør og er klar over er ondt idet man gjør det er ondt. Første gang man gjør noe som sårer noen uten å vite at det sårer er man ikke ansvarlig for skyld for på samme måte. Bevisst hevn er ondskap. Og hevn kan gjøres etter nøye utspekulering eller utfra ukontrollert sinne. I begge tilfeller er det rettferdiggjort i eget sinn før handlingen utføres.Jeg har opplevd å være den onde ifølge mine definisjoner, som reaksjon på svik. Jeg tror ikke noen ønsker å måtte gå så langt at man blir ond for å bli sett og hørt, så jeg synes ikke ondskap er så ondt bestandig. Det er motivet for handlingen som avgjør. Og her kan man renvaske seg på alle punkt om man tør stole på at man egentlig er snill og god:)
De gangene jeg har vært slem har jeg vært det fordi ingenting annet nyttet, som jeg kom på. Etterpå kan jeg angre og ville prøve å finne andre måter å takle problemet på. Det er mye som kan skiftes ut:
Fra å kjefte til å spørre, fra å kreve til å be om, føle takknemlighet istedetfor stolthet, være vennlig og bestemt istedetfor autoritær på den negative måten osv.
