For the love of God, do something for the man!
Man elsker ikke nødvendigvis mennesker straks man elsker Gud.
Man kan elske Gud for det Han gir, elske Han i følelsene og i tankene,
men elsker man ikke mennesker elsker man heller ikke Gud -i praksis.
Kanskje er det sånn at man elsker mennesker med omtanke
om man elsker Gud i tankene, elsker mennesker i følelsene om man elsker Gud følelsesmessig og elsker mennesker med praktisk bistand om man elsker Gud som tilstede i verden? Ren spekulasjon.
Bahá'u'lláh sier for Gud: Elsk Meg, ellers kan Min kjærlighet på ingen måte nå deg.
Jeg tenkte det samme om mennesker i går natt. Elsker jeg ikke mennesket er jeg uimottakelig for dets kjærlighet. Om jeg selv ikke elsker hjelper det ikke om alle verdens mennesker elsker meg. Jeg vil ikke kunne føle det, mitt hjerte er lukket.
Man må ikke gi for å få, men man må gi for å bli i stand til å motta. Det er en
vesens forskjell i de to påstandene, fordi den ene gir lett assosiasjoner til prestasjon og det å fortjene, den andre til menneskets følelsesmessige funksjon.
Og sånn rent personlig har jeg falt fra mennesker som har vist redsel og barnaktighet. Det begynte med mamma da jeg var 10 og jeg følte at ingen er til å stole på, men om jeg ikke elsker mennesker tross deres frykt kan jeg ikke elske dem. Saken er vel den at jeg ikke må trenge noe av dem og bare sette pris på å kunne utveksle kjærlighet med noen og dele på det vi opplever i livet?
