Meg: Du er vel ikke noe "alternativ" du?
Han: Jeg kan ikke si jeg er det, nei.
Meg: Jeg tror jeg hadde vært megadeppa om jeg ikke trodde på evig liv.
Blir helt rar bare av tanken.
Han:
Tenker vel at det er greit å dø en gang.
Meg: Skjønner, men hva er da vitsen med livet på jorda?
Alt blir meningsløst.
Han: Har innfunnet meg med den tanken i alle fall. Ja, du har jo rett i det.
Men det er på en måte ok det også.
Meg: Hvordan da?
Han: Så trenger man ikke ta alt så høytidelig. Fokusere på å gjøre det beste ut av livet likevel. Ha det så godt man kan og sőrge for at andre har det også. Og på den måten skape en form for mening likevel.
Meg: Høres ut som du er veldig sterk, og da blir alle relgiøse svake i sammenligning, som visner uten evighetsperspektivet og en Gud Fader som bryr seg konstant.
Han: Var ikke det jeg mente.
Meg: Jeg vet det. Hva er vitsen med kjærlighetsmøtet i nuet om nuet ikke er knyttet til en evighet? For meg henger kjærlighet sammen med nuet og nuet sammen med evigheten, og kan ikke adskilles. Så det du fremhever er umulig.
Det tilhører ikke denne verden.
Det tilhører ikke den dødelige verden. Et ekte møte er utenfor denne verden.
Han: Men kjærligheten kan vare så lenge man lever.
Meg: hva er det for slags kjærlighet, som lar seg begrense?
Han:
Ser
det ikke som en begrensning. Kanskje går det an å se det som en styrking
av den, siden man ikke får ha den evig fordi man en dag blir borte?
Meg: Husker jeg tenkte sånn en gang jeg også, men kjærligheten er fri og lar seg ikke begrense av tid og rom.
Det betyr at evighet finnes om kjærlighet finnes.
Du
kan begrense kjærligheten til et visst menneske og elske kun enkelte
deler ved dette menneske, eller visse deler av naturen osv, men da
snakker vi om betinget kjærlighet, menneskelig kjærlighet, ikke den
høyere jeg er opptatt av.
Han: Hva med at kjærligheten egentlig kan vare selv om man dør? Holder man sammen livet ut så har man jo ikke brutt med hverandre egentlig.
Meg: Jeg tror jo på det, men du tror jo du dør med kroppen.
Han: Jeg har foreløpig ikke begrep om noe høyere kjærlighet.
Meg: ok. Selfølgelig har du ikke det, da hadde du kalt deg spirituell.
Han: Man vet aldri, men foreløpig tror jeg at vi blir til jord igjen.
Meg: Jeg oppfattet den første gangen jeg skjønte at noen var totalt uselviske i sin kjærlighet.
Altså at de ikke fikk noe igjen for å bry seg om meg.
De bare fokuserte på å ville meg godt.
Det er eksempel på høyere kjærlighet.
Da begynte jeg å tro.
Han: Man får jo noe igjen. Det at mottakeren løftes av det kan være "belønning" mer enn nok. Å vite at man er der og er noe for noen.
Meg: Det er uselvisk likevel fordi man gledes på andres vegne, det er totalt egoløst.
Det slo meg noe viktig og det er noe tragisk og det er at du ikke gjenkjenner det guddommelige for det det er
samme gjør jeg. Jeg er så lavpanna at jeg ikke innser at alt er fra Gud.
Jeg tror det er lavt bare fordi jeg er på et lavt bevissthetsplan, det hverdagslige.
Du gjenkjenner ikke at det du regner som normalt er ekstraordinært.
Du ser ikke at kjærlighet er noe stort som vitner om at livet er evig.
Alt er sørgelig i et sørgmodig sinn.
Alt er guddommelig i et åndelig perspektiv.
Han: Ja det er helt klart uselvisk.
Det
er i seg selv ekstraordinært at jeg er meg og at jeg er her. Andre
også. Jeg har stor ærbødighet for det og også for naturen og livet i seg
selv. Derfor trenger jeg f.eks. ikke reise verden rundt, kjøre
luksusbil og shoppe til fordervelsen tar meg fordi jeg setter sånn pris
på det jeg har.
Koblingen
mellom kjærligheten og evig liv ser jeg ikke helt, nei. Bortsett fra
det jeg skrev i stad om at kjærligheten på en måte kan vare, selv om man
dør.
Meg: Ja, hvor har du det i fra? det er jo det samme som jeg sier
Han: Har hva ifra?
Meg: at kjærligheten varer etter døden.
Han: Hvis kjærligheten er intakt når man dør er den på en måte ikke slutt likevel. En måte å se det på som jeg kan like.
Meg: Ja, men da er det rart og synd om du er like vissen i din bevissthet som kroppen og ikke følger med kjærligheten i stedet.
Han: Det kan du godt si. Skulle gjerne reist videre med kjærligheten etter at kroppen har sagt takk for seg, men der er jeg nok ikke at jeg tror at slikt skjer, dessverre.
Respekterer at du tror, men jeg gjør det altså ikke.
Meg: Synd.
Han: Husker jeg ble skikkelig deppa som gutt av tanker rundt dette. Var på kveldstur med fiskestang sammen med far. Et par kilometer fra hytta, ved et annet vann.
Og
så for meg hvordan jorda ble ødelagt etter noen milliarder år og det
som hadde vært meg en gang bare svevde tilfeldig rundt i verdensrommet.
Skikkelig sterkt var det. Gråt ikke, men var like ved.
Meg: Men det er det fysiske. Det er ikke farlig med det fysiske så lenge vi ikke er fysiske.
Han: Tenkte ikke på den måten da.
Meg: Du snakker om kjærlighet som om det gir mening, det er derfor trist du ikke ser hvor høyt kjærlighet er og at det er din natur å være kjærlig og at du derfor følger med kjærligheten og ikke kroppen ved døden.
Han: Skjønner at du mener det ja.
Meg: Men du er jo en kjærlig person!
Han: Fint du har oppfattet det i alle fall
Meg: Hjelper ikke noe.
Han: Vi er to kjærlige personer, men med ganske ulike oppfatninger.
Meg: Fordi du ser ikke den fulle verdien i det.
Han: Ikke som du gjør, dessverre.
Meg: Du må be om å se med det åndelige perspektivet.
Kanskje du ser noe rart i natt elller skjønner noe når du våkner.
Det skjer om du vil.
Han: Hvem vet? Kanskje.
Meg: Gud har sikkert drøssevis med velsignelser å ville gi deg om du bare vil ta imot.
Han: Må finne ut hvordan jeg tar i mot i så fall
Sikkert flåsete sagt.
Meg: Langt fra flåsete. Prøv med ditt åpne ærlige sinn.
Han: Greit utgangspunkt.
Meg: Jesus sa at man må bli som et lite barn for å komme inn i himmelriket.
Åpent sinn, ærlig, tillitsfull osv.
Han: Setter pris på at du vil meg så vel.
Meg: Jeg vil langt mer enn at du skal ha det bra.
Han: Takk for det.
Meg: God natt!
Han: God natt!
