Underlig sammentreff.

Jeg fikk et utslag av helvetesild i ansiktet samme dag som jeg tittet ned i et indre sted som kan minne om helvete. Jeg leste at det følger med depresjon når man får helvetesild, og det forklarer det mørket jeg så ned i. Et mørke helt tomt for kjærlighet. Grusomt. Depresjonen var helt ekstrem, synes jeg. Jeg hadde ingen empati eller medfølelse, og følte hat bare noen sa meg imot. Den varte heldigvis bare noen få dager. Jeg tenkte da jeg så ned i det jeg forestilte meg var en sjakt i fuktig fjell at jeg hadde null kjærlighetskraft (uten Gud). Eneste jeg kunne berolige meg med var at jeg hadde viljen til å gjøre det gode.

Det er merkelig at når jeg tenker på hvor viktig det er å gjøre det gode og vil gjøre det, som å sette andre før meg selv, så klarer jeg det ikke fordi jeg blir syk, og trenger godhet selv. Og så hvis jeg ikke får det, men det kreves noe av meg i stedet, så blir jeg langt fra god. Og jeg ender opp med å føle meg ond. Føler meg så mislykka når jeg ikke får til dette viktige jeg vil.

Jeg er for tiden opptatt av å ta på meg pappas karma så smerten ved å ta den innover seg ikke skal stanse han fra å komme til himmelen raskt. Det er derfor jeg så ned i det kjærlighetsløse, tror jeg. Pappa har ingen kjærlighet.

Jeg føler et ansvar for slektas karma siden jeg er den som har fått muligheten til å gjøre et spirituelt arbeid, og er sikker på at min egen ondskap eller mangel på kjærlighet er den samme som hos de andre. Siden jeg har tatt min egen kan jeg like godt ta deres også, siden den ikke vil skremme meg siden den er av samme art. Og jeg vil være sikker på at alt renses.

Jeg vet at farmor og pappa som meg ikke takler at andre blir fra seg av opphisselse / sinte. Da blir vi sinte og avfeiende. Vi takler det ikke, vil bare ha det bort. På den annen side er vi også slik vi ikke takler at andre er. Jeg lurer veldig på hvordan jeg skal få til å endre på dette mønsteret.

Innlegg på facebook om noe av det samme:

Om jeg er kjærlighet, som Therese av Lisieux hevdet rett før hun døde, hvordan kan jeg oppleve det motsatte, det totale fravær av det? Og hvordan kan jeg være kjærlighet når jeg kan være så tom for noe å gi at jeg kan hate når noen krever? Det jeg opplever er det jeg lett identifiserer meg med; som tanker, sansefornemmelser, viljesinnhold og følelser, og det er forståelig at disse ting som jeg kan iaktta og som er foranderlig ikke er meg. Det skulle altså bety at jeg heller ikke er kjærlighetstom.

Er så jeg ingenting? Når jeg stirret ned i kjærlighets-tomheten tenkte jeg at jeg er fullstendig ukjærlig. (Typisk egoet å bli redd for å ikke ha noe på lager.)

Hele tiden velger vi innholdet i tomheten. Det sier kanskje noe om meg hva jeg velger, men alt er bare om, for jeg er tom? Jeg føler meg så ekstremt dum nå at jeg skulle ønske jeg kunne revet av meg hodet. Og jeg føler meg så ond fordi jeg klarer ikke å være god slik jeg så gjerne vil. Handlinger er det ihvertfall lett å identifisere seg med. Man må jo stå for dem, selv om man ikke liker dem. Gud vil vi skal være gode mot hverandre, men så kommer de destruktive kreftene og setter kjepper i hjulene. Kanskje det er akkurat den kraften jeg må slutte å identifisere meg med? Det er jo ikke min skyld at jeg blir syk. Men jeg har likevel mye jeg må unnskylde på min og djevelens vegne.

Det totale fravær av kjærlighet var ganske skremmende. Men tenk om noen lever helt kjærlighetstom konstant. Om denne personen ikke kunne gi meg kjærlighet, selvsagt vil jeg tilgi, og det øyeblikkelig, for denne har det grusomt og strekker ikke til for å innfri noen behov i det hele tatt. Det å ikke kunne innfri noens ønsker pga en slik tomhet må være utrolig fælt. Attpåtil får slike negativ respons fra andre pga det de kaller "egoismen" og psykopatien".

Bønnesvar.

I natt ba jeg til Gud om å hjelpe meg med noe jeg ikke klarte selv, nemlig å bli kvitt børen av den tunge sorgen over at pappa ikke bryr seg. Det var ikke mer enn et oppriktig ønske som skulle til. Ingen streben, før Gud svarte min bønn. Jeg kjente da at jeg sank ned og fikk se at pappa ikke skjønte hvor stor betydning han hadde for meg. Han skjønner det neppe nå heller. Han skjønner ikke hvor mye han er elsket. Så da er det ikke så rart at "han bare dro sin vei".

Jeg fikk også se tilbake på en episode som har satt seg godt fast i meg. Det var da han hadde vært borte flere år og kom tilbake når jeg hadde blitt 16 og fått kvinnelige former. Han ble overrasket, så mye skønte jeg og det var greit, men at det skulle være så vanskelig å forholde seg til meg derimot gjorde meg ille. Han sa ikke noe, bare sto og så på meg, og følelsen jeg fikk skjønte jeg i natt var hans følelse. (Jeg er empat så jeg tar på meg andres følelser). Jeg syntes det var fryktelig beklemmende å føle meg så stor, satt ut av kroppen, skamfull og usikker. Muligens også skuffelse. Det var ikke meningen å få meg til å føle meg sånn. Det var slik han følte seg når han sto der og ikke visste hva han skulle si. Ikke bare fordi jeg så annerledes ut, men generelt, etter flere års fravær og det faktum at han er 100% selvopptatt.

Jeg har tatt det personlig, som om han ikke tålte synet av meg, at jeg var for formfull. "Tenk at han ble helt satt ut av synet av meg, har jeg tenkt. Jeg visste han likte tynne, elegante damer. "Var han skuffet?" Kanskje han følte seg dum som hadde vært borte så lenge, at han skjønte tydelig hvor lenge når han så den store forandringen siden sist han så meg? Kanskje han var skuffet over sin manglende innsats som far?

Alle disse følelsene som han ikke fikk formidlet med ord ble mine.

Selv om jeg er bønnhørt og fått oppklaringen er inntrykket der likevel. Følelsen av skam og det å ikke være bra nok sitter i, selv om det er en feiltolkning. Men jeg er selvsagt glad det ble oppklart.

Det er klart han ikke følte seg bra nok. Han skryter bestandig av sine prestasjoner når han får besøk, og gjør narr av andre, helst de som ikke er til stede.

Det å føle seg ikke verdt å elske har gått i arv. Hans mor var ekstremt selvopptatt. Pappa reagerte motsatt av meg på det samme. Han sa liksom med stolthet: Greit. Dere bryr dere ikke, men jeg trenger dere ikke heller! Jeg kan være helt uavhengig! Jeg skal ikke be om noe! Og ingen skal få noe av meg! Jeg la meg istedet ned. Veklende mellom å sippe etter kjærlighet og protestere mot at jeg ikke fikk det. Ville ikke gjøre karriere når ingen brydde seg om å se meg lykkes likevel. Hvorfor gjøre noe når ingen ble glade av det?

Behandlingen minnet om healingen jeg fikk hos shamanen Eirik en gang.

Take care!

Når jeg våkner om morgenen har min holdning ofte vært at dagen jeg trer inn i er noe jeg bare må holde ut. Tanken som ligger bak er at det er svært lite genuin kjærlighet i verden og jeg opplever motgang jeg må bekjempe på best mulig vis. Jeg glemmer oppe i det hele at jeg er ansvarlig for å elske meg selv og at grunnen til at jeg ikke er lykkelig er at jeg tror jeg skal hoppe over meg selv men kun elske andre. Men det funker faktisk ikke, siden kjærligheten ikke klarer å utelate noen. Så om jeg mener jeg ikke er verdt kjærlighet, får ingen mennesker kjærlighet via meg, og det blir faktisk veldig galt. Da jeg ble klar over dette i dag, svimmel av feber i dusjen, måtte jeg spørre meg om jeg var verdt kjærlighet, for å være sikker. Jeg må leve slik at kjærligheten får ta vare på meg og skinne videre på andre. Jeg må slippe kjærlighetens fred innover meg istedenfor å holde meg inne i et fengsel.

Og angående min holdning til de som gir meg motgang, mennesker som antageligvis er hensynsløse fordi de ikke tror noen har kjærlighet til dem, kan jeg tenke om at bare har glemt det samme som meg; å ta vare på seg selv med Guds kjærlighet istedenfor å forvente kjærlighet først og fremst fra andre. Utsagnet: ta vare på deg selv, er utrolig godt, og jeg priser dagen!

Ikke til meg, men til inspirasjon.

Jeg har stengt verden ute,
meg selv inne.
Alle gir rådet: "ikke ta ting personlig!"
men kan ikke tilby alternativet.

Jeg prøvde med empati, men det klarte jeg ikke
i slike sammenhenger.
Men nå vet jeg hva som kan funke:
Ikke ta ting personlig men til inspirasjon.

Det er frigjørende å tenke, vite
ingen trenger meg
og jeg trenger heller ingen.
At vi har godt av hverandre er noe annet.
Jeg behøver ikke gi meg selv til verden, ofre meg til den.
Jeg gjorde det og klarte dermed ikke å tjene den
som hadde tatt meg imot, oppslukt meg.

Jeg kunne ikke gi av meg når jeg ikke hadde meg.
Samtidig forsøkte jeg å få grep på meg så jeg kunne tjene andre,
men jeg er ganske flyktig når jeg er redd.
Redd for å bli tatt av mange og bli splittet.

Å tjene Gud er å tjene verden på løsrevet vis, med inspirasjon.
For å kunne gjøre det må en være fri,
ikke trenge, og ikke la seg forbruke av de som tror de trenger en.

Verden trenger ikke krukken, meg,
bare saltet. Jeg ville gi meg selv,
jeg som Maria Magdalena; krukken, o'g saltet,
selv om fromme Marta advarte meg mot det
og sa vi kun skal gi saltet til menneskene.
Nå har jeg lært at hun hadde rett. Fromme Marta, uselviske Marta.
Jeg trenger også å være som henne.

Å ta ut sinne.

Det er en sjanse å ta når man tar sinnet sitt ut på noen. Jeg respekterer den som takler det; forblir rolig og forsøker å forstå meg, men en slik respons er ikke fortjent. Noen blir like oppjaget som meg selv i stedet. Det blir det bare tullball av, dvs drama. Det beste er å bare rolig si hva man føler istedenfor å uttrykke følelsen, selvfølgelig, men t.o.m. det sikrer ikke at mottaker blir oppjaget. Å bare vite at en er sint kan trigge sinne i en annen, fordi sinnet er fortsatt et tegn på manglende forståelse og respekt, og tar man ting personlig så blir det drama. Jeg tror det er mulig å forhindre det ved å si at man er sint fordi man ikke forstår eller antar noe av mangel på annen forklaring. I tillegg til å si at man har tillit til den andre og ønsker å få oppklart det man antar er en misforståelse eller ber om kunnskap der den mangler så sinnet kan legge seg.

Jeg har lagt merke til at de gangene jeg velger å reagere og ta sinnet utover noen er de gangene jeg et øyeblikk mister respekt fordi jeg ikke kan forstå den andre og føler meg maktesløs. For eksempel hvorfor noen presser meg med masing eller klaging, snakker uhøflig, spydig eller frekt til meg eller på andre måter viser tegn på å ikke bry seg om meg, som å ignorer meg totalt, ikke ta meg på alvor etc. Det er tydelig at jeg har et kontrollbehov, sikkert fordi jeg er redd for å bli såret. Det er bare en av flere forsvarsmekanismer mennesker tar i bruk. Jeg tror kontrollbehovet har med opplevelse av andres maktovertakelse å gjøre, men jeg vet ikke. Jeg har vært dominerende siden pappa dro og mammas grenseløse kaos var det eneste som var tilbake.

Det finnes god veiledning i hvordan kommunisere for å eliminere frykt og sinne, f.eks. giraffspråket og 5-trinns-kommunikasjon. Verdt å pugge, men det tar tid å få inn i praksis siden de færreste er oppdratt til å snakke slik. Selv fikk jeg hjemme opplæring i ikke-kommunikasjon;). Det var tyst fordi foreldrene mine turde ikke å snakke med hverandre. De gikk konstant med et nag de følte mot hverandre som innimellom ,ved press, veltet over på oss ungene, som ble redde og ikke skjønte en dritt. Jeg tror det fucka opp hodet mitt en del. Kontrollbehovet kan stamme fra dette muligens.

Just wanne cut the bullshit. That's it.

Vårt kall og uselviskhet, en motsetning?

Å tjene andre betyr ikke å utslette seg selv. Uselviskhet er et ord med en annen betydning enn selvutslettelse.

Jeg husker jeg hadde en drøm for mange, mange år siden. Der var jeg Maria Magdalena og ei annen Marta. Vi helte salt i krukker for å gi til folket. Jeg sa jeg ville gi saltet, men krukken også, men Marta sa det var ikke riktig. Man skulle bare gi saltet. Jeg har vært usikker på hva som er rett til den dag i dag; om man skal gi mennesker av seg selv samtidig med saltet fra Gud, og jeg har endelig slått meg til ro med at det jeg var selvsikker på i drømmen er sant. Vi skal tjene andre med vårt kall og vår personlighet.

Vi mennesker kan aldri vise det guddommelige i ren form, altså uten vår form omkring(selvutslettende). Ha-ha , så dere hva jeg skrev nå? Ren form. Jovisst kan vi vise Gud i ren form. Vi kan være den rene formen. Men å vise Gud uten oss selv er umulig. Vi kan ikke utslette oss selv og gi det guddommelige samtidig uansett hvor mye vi verdsetter det guddommelige høyere enn oss selv.  Lyset skinner i alle skapninger men hver enkelt gir det et individuelt preg. Selviskhet er å gjøre noe kun for egen del. Uselviskhet er å tjene. Uselvisk tjeneste er ikke ment å være så brutalt at man ikke har noen glede av det man gjør for andre i det hele tatt. Heller tvert om. Gud ønsker at alle skal være glade. Derfor har han gitt oss et kall, og med det kan vi med glede tjene andre. Uselviskhet betyr ikke uten person, upersonlig eller uten selv.

Jeg har bestandig ønsket å være en kunstner, men har opplevd at det står i motsetning til Guds oppfordring om å gå ut og tjene mennesker ved å tilfredsstille deres behov + samfunnets krav om at man skal ha en normal jobb for å få penger til " hus og bil ". Jeg var derfor veldig deppa i dag helt til jeg snakket med en dame som minte meg på at slik jeg ønsker å leve er det samme som kallet mitt som er fra Gud. Om man tjener andre selvutslettet er man en robot og det vil jo hverken Gud eller jeg at jeg skal være.

Jeg savner ikke foreldrene mine sin støtte og glede over det jeg gjør. Bekreftelsen Gud gir er mange ganger sterkere.

Så nå har jeg endelig funnet lysten til og meningen med å gjøre noe som helst her på jorden igjen (utenom de selvfølgelige oppgavene jeg har som mor). Gleden forsvant ved kravet om å gjøre noe jeg ikke har lyst til. Følg ditt kall med god samvittighet du også.

Influensa som indre renselse. + oppdatering

Jeg har hatt influensa tre ganger i vinter.

Første gangen kom etter en bønn til Gud om å åpne hjertet mitt ytterligere og fjerne det skeptiske tankesløret for at jeg kunne tilpasses min sønns behov for nærhet og hjertelighet. Jeg ble renset for en del negative tanker og jeg kjente hjertet åpne seg etter å ha grått mye hjertesorg og så det ble åpent og så hvordan negative erfaringer fikk meg til å trekke et skeptisk slør foran. Et slør som forhindret meg i å oppfatte hjertets sannhet enten det kom fra sønnen min eller mitt eget indre.

Andre gangen kom etter en bønn om å bli kvitt sinne og frykt. Da fikk jeg vite at alt som skjer kommer av Guds vilje og hensikt, og skjønte at det å bære nag for det som skjer og legge skyld på andre og føle bitterhet var helt misforstått (og en lav bevissthetsforståelse) siden vi alle er deltakere i hverandres utviklings av dyder. Vi fremmer hverandres utvikling ved å gi hverandre prøvelser ubevisst mens Gud er det bevisst. Guds livskraft er den samme i alle og det er den eneste kraften som eksisterer. Det er bare ett liv som lever og det er Guds liv. Vi lever mer eller mindre bevisst Guds liv. Gud lever via oss alle. Gud må altså ha skapt oss ( og alle skapninger )for å utfolde seg, og dette skjer med oss som deltakere. Jo mer vi identifiserer oss jo mindre ser vi av hva som er virkelig.

Tredje gangen kom etter et ønske om å komme over på den andre siden av min tvangsmessige adferd. Jeg følte at jeg måtte tilpasse meg det faktum at jeg stadig ble syk og ikke lenger kunne kontrollere hvor mye jeg er i aktivitet. Jeg krøp som en mus gjennom et lite rundt hull i muren som kan kalles tvang og ut på den andre siden ved å kaste overbord mitt rutinerte og vanemessige mat-og aktivitetsopplegg. Jeg bestemte meg for å spørre meg selv hver gang jeg skulle spise hva og hvor mye jeg hadde lyst på istedenfor å spise slik jeg pleide uten å tenke og føle ordentlig/grundig først. For en frihet! Særlig motiverende var det at jeg valgte helt annerledes enn jeg var vant til å spise. Jeg spiste nå magrere ,tok mindre posjoner og fire istedenfor tre måltider pr dag. Og siden kaloriinntaket var begrenset kunne jeg greit akseptere at jeg ikke ville være i like stor aktivitet som jeg normalt tvang meg til. Endelig kunne jeg være fri og likevel ikke trenge å behøve å frykte å legge på meg. (Jeg har som du forstår vært streng og vanemessig for å sikre at jeg ikke gikk opp i vekt). Å erfare at kroppen, om den blir stolt på og hørt nøye på, kunne ta vare på seg selv på en fornuftig måte var deilig. Den kan være like kresen og nøye som meg. Hm, høres ut som det har skjedd en integrasjon her, eller et skille mellom meg og kroppen min? Og jeg ser frem til i spenning hva kroppen vil i fremtiden. Den er særdeles glad i fisk, grønnsaker og avokado. Det er ihvertfall sikkert. Det ble både laks og fiskeburger idag:) Jeg tror jeg har fått et bedre forhold til kroppen. Et mer løsrevet forhold til den.

Den tredje gangen opplevde jeg noe sært. Jeg hadde lagt meg for kvelden og mediterte på kroppen da jeg raskt så at formen på energikroppen min var merkelig. Ja, jeg så det var en annen kropp tett inntil min, på den høyre siden. Der hadde en fyr krøllet seg sammen og smøget seg tett inntil meg. Jeg sa til han at han hadde å pelle seg vekk. Han sa: "jeg savner deg, Katinka!" Jeg sa jeg ikke het Katinka og at jeg ville han skulle dra dit han hørte hjemme. Han hadde et enormt sug etter kjærlighet, men dro som han fikk beskjed om. Dette kan høres ut som feberfantasier, men jeg er overbevist om at jeg så en energikropp og etterpå kun min egen, fordi den var av samme "substans" som min egen energikropp.

Å være syk var tidligere en trussel. Jeg pleide å tvinge meg til å være like aktiv selv om jeg var sliten av feber. Jeg gjorde det fordi jeg spiste like mye hver dag og følte meg ufleksibel i forhold til matinntak. Altså jeg ville ikke justere matinntaket eller forandre på rutinene for aktivitet. Kanskje noe av grunnen til at jeg ofte er syk? Men nå er det slutt på det tullet. I vinter har jeg vært flink til å unne meg nok søvn og hvile når jeg har vært syk. Rettere sagt, blitt flinkere og flinkere. Først idag er jeg nesten helt flink til å la kroppen få det den trenger. Min kropp vil aldri slutte å være anspent så lenge jeg ikke har omsorg for den. Og er det noe jeg vil bli kvitt er det anspentheten. Til den dag idag har jeg trodd anspentheten skyldtes at musklene holdt på gamle følelser. Jeg forsto ikke at måten jeg behandlet kroppen på var det utslagsgivende.

For et halv år siden la jeg meg aldri ved siden av sønnen min når han skulle sove fordi det begrenset antall kalorier jeg forbrente. Nå legger jeg meg der om jeg er sliten og får lyst til det. Før passet jeg på å sitte rett opp og ned, ikke henslengt og bedagelig, for å ikke minke antall kalorier som ble forbrent. Jeg var redd for å smøre huden inn med krem i tilfelle noe ble absorbert og skulle legge seg under huden sammen med resten av fettet der.( Dette skyldtes kunnskapsmangel om huden.) Jeg har vært så lenge stagnert og uten fremgang i å bli bedre av spiseforstyrrelsen at jeg for litt siden trodde det ikke var håp om forandring. Og så skjer dette gjennombruddet! Et gjennombrudd på størrelse med et musehull. Mer trengtes ikke. Og jeg er lettet, overrasket og glad fordi jeg er utenfor fengselsmuren.

Jeg har forresten klart å holde tyggisinntaket på et tilnærmet normalt nivå hver dag siden 1 januar! Er glad jeg har klart å gjennomføre det og at jeg synes det går fint.  Noen av kaloriene fra tyggis ble derfor erstattet av mat. (Jeg loggførte hver eneste tyggis så det vet jeg.) Noe som nok gjorde det enklere å gjennomføre. Tyggisinntaket var kroppens måte å lure i seg kaloriene jeg ikke unnet den. Det samme med all teen med soyamelk. Om kveldene da jeg ikke spiste noe mellom 18 og 01 ble det ofte mye tyggis og te.

Jeg ser frihet i mitt liv på jorda som aldri før.

Spaltet fra.

Jeg har et (avstands) forhold til Gud i den betydning at jeg ikke anser Guds stemme som min egen. Kall det gjerne fraspaltet, men jeg opplever det slik for å kunne oppheves fra det lave. Jeg tror ikke jeg klarer dette ved å tråkke på det lave, men ved å heve meg i kraft av det. Om man setter seg på kne for å be til en allmakt eller ikke, betyr kanskje ikke så mye bare man kommer i kontakt med sannheten. Hvordan det skjer er ikke viktig om metoden fungerer. Jeg synes at det å bli som et barn, som Jesus foreslo, er en god metode.

Jeg antar at du som leser tenker at man ikke trenger en snill verden om man har indre trygghet; at indre trygghet ikke skal betinges av den ytre verden. Du har så rett. Og det er ikke riktig å kalle en verden trygg. Man kan si at noe i den truer noe, vår helse f.eks. eller vårt standpunkt.

Jeg har selv en frykt som er ussel. Den består i det å komme i situasjoner jeg ikke vet hvordan jeg skal takle og at jeg skal vise smålighet ved å bli sint pga maktesløshet og selv bli avvist ettersom jeg sårer andre. Det er min hovedfrykt og den har å gjøre med forfengelighet (vil ikke vise meg smålig) og redselen for å bli forkastet. Og vi kvinner som av mennesker har blitt opplært til å være søte og snille og av Gud til ikke å såre andre får PMS fra Gud hver måned! Det er litt av en utfordring vi har.

At jeg sårer menneskers stolthet bryr jeg meg mindre om. Men det er det å ta igjen og bli sint på noen som er fælt. Det går på tvers av mitt ideal fra Gud. Gud har ikke sagt at vi ikke kan være sinte eller vise sinne, men å såre ( og kanskje også å skremme andre) med vilje fordi vi misforstår og tror de sårer oss med vilje, mens de egentlig ikke er annet enn egoistiske, som i og for seg er deres egen sak.

mamma mia satt på sida

Det er mange fine generelle regler om barneoppdragelse å finne, og de er få som er uenige i de ofte selvsagte råd og normer, men når man i den praktiske hverdag selv kommer sliten hjem etter jobb og barnet er sliten av en lang dag i barnehage er det ikke lett å være positiv, tålmodig, vennlig og rosende, det krever et overskudd. Om det overskuddet er brukt opp og jeg bare vil være i fred, samle meg og bygge opp energien igjen blir jeg ikke hyggelig.

Det er et problem men jeg ser ingen løsning annet enn å ikke jobbe eller å få avlastning. Den siste løsningen  betyr at jeg sjelden ser ungen min. Og det er ikke noen fordel for ungen min.

På ettermiddager er jeg sliten. Om dette er unormalt burde jeg kanskje ikke ha den daglige omsorgen for barnet, undrer jeg over. Men det mest riktige synes jeg var at noen gadd å avlaste meg annenhver ettermiddag. En unge som kommer til verden er ikke bare 1 kvinnes ansvar. At besteforeldre ikke tar ansvar er forunderlig i mine øyne. Nåtidens eldre realiserer seg selv når de er sytti, etter år som hjemmearbeidende og isolert. Er supersosiale som ungdommer og bruker masse tid på seg selv; bl.a ved å trene og henge på cafe med venner. Ihvertfall min mor. "Nei jeg kan ikke avlaste, jeg skal på jazzcafe med en venninne.". " Nei, jeg kan ikke avlaste, jeg skal stelle håret idag". What??

Om et halvt år håper jeg det blir annerledes i.o.m. at faren flytter nærmere der vi bor. Inntil da må jeg rive meg i håret jeg ikke har noe igjen av og håpe sønnen min overlever meg.

Jeg vil bli ydmyk!

En prest der jeg jobber er for meg nå bærer av den gudommelige kjærligheten så jeg forestilte meg at jeg gikk inn på hans kontor og var bånn ærlig. Gikk bort til han og bare gråt i armene hans helt fra dypet slik jeg trengte. Han kunne lese meg så han skjøv meg etterhvert litt fra seg og så sa han at jeg var litt stolt. Jeg nikket ivrig at jeg var enig og så la han hånda si på hodet mitt og dyttet meg sakte ned som om jeg var av hvit voks. Da det skjedde var jeg helt med på å ville jekkes ned og bli ydmyk under han. Han var så ydmyk selv. Jeg lå nesten helt nede på gulvet, myk nesten som en uformet klump da han hadde ydmyket meg med sin håndspåleggelse. Da gikk det opp for meg at jeg ikke lenger følte meg tom og trengende. Jeg følte at kjærlighetsbehovet var dekket og skjønte at han hadde gitt meg kjærlighet med sin håndspåleggelse.

Kanskje han hadde most meg så mye sammen at hulrommet inni ble borte? Hi hi.
Han er en sånn person som virkelig ser meg. På ordentlig har jeg ikke åpnet meg særlig mye. Han er elskelig gammel sogneprest som alle som trenger å prate kommer til.

Dødsskyld

Døden er ikke noe jeg frykter når jeg forventer det,
da slår jeg meg til ro med utfallet.
men når jeg er redd jeg er skyld i fallet frykter jeg døden,
skyldsbetinget og i frykt for å skuffe Gud som tross alt har villet ha meg her.

Når jeg er sikker på at Gud vil ha meg bort herfra stoler jeg på at det er iorden
at jeg forsvinner og at alt vil gå bra uten meg her.

Nytte, ikke nyte.

Er det et felt jeg skjønner jeg har mye arbeid å gjøre på så er det min vektlegging av nytelsesaspektet ved tilværelsen. Jeg legger alt for mye vekt på nytelse som en kilde til glede. Jeg ønsker at det å handle for å glede andre, gleden ved sannhet og kjærlighet skal være min eneste glede og ikke vende dette ryggen ved å hengi meg til sanselige nytelser. Jeg finnes selvsagt glede i kjærlighet og det er det viktigste for meg mens jeg opplever det, men når jeg nyter glemmer jeg dette som er så stort og snevrer meg inn i nytelsen. Jeg har vært så opptatt av det og det er jeg flau over, jeg er det mye mer enn andre, nemlig. Jeg har vært anorektisk kanskje egentlig for å kjempe imot behovet for sansenytelser, men har ikke vært klar over helt eksakt hva jeg egentlig gjorde det for, så dermed klarte jeg det ikke. Jeg fastet ikke frivillig. Egentlig kun undertrykte jeg behovene, og ikke så mye hevet meg over de. Jeg har feilet stort på det området faktisk. Eneste jeg med den kampen vant var å overkomme grådighet, men det er svært lenge siden jeg så at det var et litt fremtredende trekk ved meg, så jeg løste svært lite ved den oppførselen.

Det søte liv er egentlig, for meg, et liv med kjærlighet, glede og intimitet med andre mennesker, noe jeg erstattet med søt mat i mangel på det. Jeg spiser ikke så mye pga nytteverdien av mat, veldig mye pga av smaken og konsistensen, og det jeg drikker er nytelsesdrikker som søt te og kaffe fremfor å bare slukke tørsten med vann. Smak/synsing er så fremtrende i meg og vårt samfunn selv om det er så lite viktig. Dette holder døra lukket for det åndelige. Det er materialisme. Det sanselige er, ihvertfall for meg, en stor del av livet, og det er jo helt forferdelig. Det fysiske er jo ment å være et redskap. Trolig også et redskap til glede, men helt sikkert ikke til nytelse.

Jeg mener ikke at det er galt å nyte sin mat. Det er nødvendig for å fordøye den. Men at man legger vekt på sin smak og nytelse i så stor grad at det overskygger fellesskapet, tjenesteviljen. Hvor mange er det ikke som mener hva en selv synes er behagelig og ikke behagelig er så viktig at man gir uttrykk for disse sine meninger? Hvilken nytte har det for andre? De er ikke her for å behage andre. Dette er ikke nytteverdi, det er å vektlegge det sanselige så mye at det blir galskap. Om noen misliker noe ved et utseende, noe ved en væremåte, noe ved det man hører, noe ved en annens mening, noe ved et arbeidsresultat eller arbeidsmåte, hva så? Det har ingen nytteverdi hva en måtte mene og som behager ens sanser. Hva som er til det felles beste er det som er interessant, det som er nyttig.

Tenk på alt folk gjør av destruktive saker; drikker alkohol eller ruser seg for nytelsens skyld, røyker, spiser usunn mat, har selvisk oppførsel osv. kun fordi det føles godt der og da. Å, om jeg bare kunne frelse meg selv fra dette så jeg kunne løst alle fra dette åk.

Sinnets sorte natt vil mange oppleve. Da tar Gud selv vekk ens glede ved det sanselige. Da er det jo enkelt. Da søker man gleden ved sannhet og kjærlighet fordi det er det man ønsker. Men når man må velge det bort selv med handling utfra egen viljes kraft er det ikke så lett.

Nøysomhet er ikke en dyd som settes så stor pris på i vårt samfunn, dessverre.

En bie driver ikke sin virksomhet med nytelse, den gjør nytte for seg og finner kanskje glede i det( hva vet vi om dens følelser?) Det jeg mener er at man kan finne glede i å gjøre nytte for seg, glede andre med sin virksomhet, føle nytteverdi. Det motsatte er jo å bare ta imot, konsumere eller ødelegge og være ubrukelig. Nytelse derimot er en selvisk greie. Vi skal bære frukt, det betyr å utvikle åndelige egenskaper og bruke de. De som ikke gjør det kastes på ilden sånn at de skjønner at de det de driver med er bortkastet eller skadelig sånn at de ser seg selv i et annet lys og kan endre seg og søke det gode og sanne for opplysning om nettop det.

Jeg våger å påstå at om det var mer samhold mennesker i mellom ville behovet for nytelse, og/eller vektleggingen av det, minimeres, og gleden ved å samarbeide og arbeide for felleskapet øke. At man da var motivert med tanke på nytten ved sitt arbeid for felleskapet og ikke de pengene man selv fikk ut av det. Nytelsen ville bli en felles glede som man i takknemlighet tok imot som fruktene av deres felles arbeid som Gud hadde gitt de kraft til å utføre.

Kjærlighet er ikke av denne verden

Jeg har følt meg så verdiløs, stusselig og ussel fordi jeg ikke har vært i en opphøyd tilstand og gitt av den guddommelige verden i den siste tiden. Men Gud lar meg forstå at kjærlighet ikke er noe jeg kan være, men bare noe jeg kan ha kontakt med. Når jeg er kjærlig er det menneskelig kjærlighet. En høyeste form for menneskelig kjærlighet er den som er uselvisk, uegennyttig. Jeg skal ikke kreve mer av meg selv enn dette oppnåelige. Noe annet er uoppnåelig til hverdags. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke skal kontakte Guds kjærlige omsorg i mine meditasjonsstunder, for det er der jeg skal hente påfyll å gi verden. Det å få påfyll må ikke skje samtidig som man gir. Man kan ta imot for egen del først. Man må ikke glemme sin egen vei og egne behov. Da stopper alt opp.

Man kan hjelpe andre mot kjernen ved å gjøre det en selv gjør for å nå dit; som f.eks å stille presise spørsmål eller la de hengi seg til min favn ved at jeg er som en mor for dem som stryker de sakte over kroppen der den smerter.

Jeg taklet de smertelige spenningene mine på en litt ny måte nå for litt siden. Jeg forestilte meg at jeg gav slipp på alt forsvar og sank inn i Guds mørke. Gav slipp på enhver forestilling og følelse av å ha en fysisk kropp. Dermed ble jeg svært naturlig og det kom en god del spontan gråt. Det var en fantastisk renselse og jeg så hvor godt mørket er på sin nøytrale måte. Grunnen til at jeg klarte å hengi meg var forståelsen av at jeg var verdt å bli tatt imot av Gud. Dermed kom jeg litt lenger inn til Han.

Jeg kan nå godta at mitt liv er et liv i mørke. Jeg vil ikke føle meg mislykket ved å sammenligne meg med folk med et liv i lyset og med karriere og masse energi. Jeg godtar den skjebne Gud har gitt meg. Om jeg spør om meg om jeg vil ha en annen skjebne vil svaret bli nei, så jeg gjør lurt i å favne mitt liv og meg selv, fremfor å avvise det på grunnlag av andres verdier og livsferd. Jeg ser jo opp til helgener. De lever ikke som de som gjør karriere i den ytre verden.

Nå vil jeg være stolt av at jeg er en som gledes ved å finne lys i mørket fremfor å leve i lyset og dømme mørket, være redd og lage et forsvar. Jeg vil være forsvarsløs med Gud som min styrke. På en måte er det sant at jeg er uten verdi, men for Gud er jeg verdifull om jeg er Hans, og ikke egen, i begge betydninger av ordet. For jeg er ikke klok, kjærlig, snill osv. Gud gir alt dette og jeg er bare en mottaker for inntrykk fra inn- og utside.

Motvilje

Jeg har i det siste lagt merke til at jeg irriterer meg over ting som kommer i vegen; problemer eller oppgaver som må løses. Men etter at det som er i vegen blir fjernet, oppstår en større frihet enn den jeg hadde før noe kom i vegen. Det gav Gud meg en forståelse av ikveld.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan være så lat at jeg føler motvilje hver gang det kreves noe av meg. Jeg vil vel bestemme selv hva jeg skal ta tak i og jeg foretrekker å ta tak i spørsmål:) . Men i denne betraktning av min egen motvilje så jeg altså at det Gud legger i vegen for meg er til for min og andres frelse og noe jeg derfor kan ta tak i med åpne armer og åpent sinn. Jeg hadde glemt, og ikke virkelig innsett, at Gud står bak alt som skjer. Brått er jeg takknemlig istedenfor irritert:) Det er altså at jeg er så egen som er problemet, ikke de oppgaver jeg får av Gud å løse.

Problemer kan man egentlig betrakte som oppgaver å løse istedenfor å oppleves som negativt. Om det i samfunnet vårt og i oss selv er rom (aksept) for å løse indre konflikter på lik linje med ytre problemer, og at det ikke var en ytre tid vi måtte følge først og fremst, men i like stor grad vår indre tid (eget tempo), så hadde det ikke blitt så negativt med problemer. En annen faktor som er svært avgjørende for om problemer oppfattes som negativt eller ikke er hvor mye andre er villige til å hjelpe en.

Om vi ikke hatt noe å løse opp ville livet vært fryktelig kjedelig. :)

Fra å ville ha der man fyller opp en tomhet som aldri blir fylt, til å ville gi for å fylle andre og dermed bli fylt.

Jeg har noen ganger grått for andre sjeler. Igår da jeg kontaktet Gud/engler og sa at jeg følte meg verdiløs og ville være til virkelig nytte om jeg skulle være her på jorda begynte jeg å gråte uten at det kom av egne tanker/selvmedlidenhet. Det skjedde slik at jeg gikk gjennom egne følelser først og så bare kom jeg videre til andre sjelers følelser.

Jeg så og følte den ene sjelen etter den andre og gråt deres traumer ut. Flere kvinner jeg ikke fikk vite årsaken til traumet til selv om jeg spurte om den, jeg fikk bare tilgang til å gråte ut deres smerte. Men e'n person fikk jeg se årsaken hos. Han var en gutt på omkring 12 som jeg fikk se i lyset ved hjertet mitt. Han hadde mista hesten sin på tragisk vis og tok det veldig tungt og var veldig oppskaket pga det.

Disse sjelene var totalt fremmede for meg. Og jeg har ikke mista noen hest selv. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt, så det kan ikke ha vært min symbolverden.

Er dette en måte å tjene Gud på også? Tror jeg såvidt har lest om nonner/helgener som har gjort dette, men slikt hører jeg aldri noe om, og jeg vet ikke om det regnes som overtro. Jeg får undersøke om jeg kan finne noe info om det.

Det fant jeg ikke, men jeg kan få en samtale med en nonne på klosteret på Majorstua.

Jeg har liksom så lite personlig ubevisst å rense bort og ser ikke poenget med å være her på jorda mer. Er her ikke for min egen skyld mer, kun fordi jeg er mor og ennå ikke død. Men bare det holder ikke heller, selv om det selvsagt ikke er bare bare. Noe mer må til. (Og det er grunnen til at noen kan velge å ta sitt eget liv selv om de har barn,tror jeg.)Fint om jeg da kan være til nytte for andre. Det er ikke annet som gjenstår. Alle på sitt vis etter sitt kall,ja?:) Nå begynner endelig målet å komme i form; å være til for andre og sette andre før seg selv. Det er så annerledes når det er en realitet og ikke bare en forestilling i et mål. Å leve for andre,ikke for seg selv. Hm.

Det jeg får i verden er som en vind. Den kommer og går. Det er ikke noe verdt å feste seg ved. Mennesker kommer inn i livet mitt og ut igjen, slik menneskesjeler kommer innom den fysiske verden for så å forsvinne igjen. Jeg har parallellt nå med dette indre arbeidet for andre meldt meg som frivillig i en organisasjon med mange lidende mennesker. Og dette har vekket en sterk medfølelse og ønske om å hjelpe.

Før var jeg så opptatt av egne greier fordi jeg begjærte noe, mens nå er jeg åpen for andre fullstendig. Jeg har skjønt at å ønske oppmerksomhet, å bli tatt på alvor, bli respektert, få kjærlighet,- alt dette er jag etter vind. Og når jaget stanser, hva da? Jo jeg åpner opp øynene for noe langt viktigere enn det å få selv, for å få bekreftelse på meg selv som viktig person. Man er meget mer seg selv om man er til for andre. Det er dessuten kun da jeg er viktig. Ikke ellers. Nå vil jeg gjøre noe for andre. Eneste som hindrer meg her og der er min egen utilstrekkelighet, men det kan jeg gjøre noe med.

Uvitende

Ja, jeg har vært uvitende om betydningen av vennskap, tenk det!
Jeg er som en alkoholiker som endelig begynner å våkne opp av 40 års rus.
Stikke hodet opp fra sanden.
Det var en springende nødvendighet å komme dit jeg er nå,
til spørsmålet: på hvilke måter kan jeg gi mennesker den dypeste glede?
For i årevis uten særlig erfaring med hva poenget med vennskap er
har et savn etter å gjøre noe av stor beydning for andre vokst seg sterkt.

Jeg har hatt BETINGELSER for venner, kjærester, foreldre og avvist alle,
unntatt de jeg liker sterkt.
Jeg har kjedet meg i nærvær som ikke stimulerte meg intellektuelt
istedenfor å bry meg om hvordan de har det og hvordan jeg kunne hjelpe dem til å få det bedre! Jeg har hatt betingelser for hvor store eller interessante problemene måtte være før jeg gadd bry meg!!!jeg har vært en snobb som har stemplet andre som smålige! Smålige!!! Hvem er smålige i Guds øyne, HVEM!!!

Jeg har ikke kjærlighet selv! Den tilhører ikke mennesket.
Man må, MÅ, oppgi seg selv for å gjøre den minste nytte, i åndelig forstand.

Jeg tenkte mens jeg så en film at
alles liv handler om kjærlighet
og alle lærer om den
og det er det eneste som betyr noe i dette deres liv.

Jeg har holdt meg til de som tror på Gud,jeg,og de som har tro på ubetinget kjærlighet. Men alle sentreres om kjærlighet. Vi kan ikke stoppe det uansett hvor selvsentrerte vi er.

Når vi er til for hverandre,
ikke har noe imellom å snakke om-
tenk:det å snakke om Gud, for et hån mot Gud det er,
Gud som er kjærlighet og har kalt oss til å tjene........

-for det er den eneste lykke, det eneste meningsfulle.
Det å tro man må noe, og bør gjøre det man vil, blir en avsporing fra kjærligheten
som er det eneste som bør være mellom mennesker.
Et vennskap handler om å være til for den andre i kjærlighet.
Den nærhet det skaper går rett inn til alt som måtte stå i vegen for kjærligheten i den andre
og får det frem så det kan gjøres noe med;
som å rydde problemer unna, og bekrefte lengsler.

Beviset på at Kjærligheten finnes er (uselviske handlinger fra )en uselvisk holdning.
Å sette seg selv til side og anerkjenne den andre så denne kommer fram med hele sitt vesen. Og så bry seg om at denne skal finne fred og lykke.
Man kan ikke forvente at andre tror ens kjærlighet er ekte om man får betalt for sine tjenester eller forventer den samme kjærlighet tilbake.

Jeg er ingenting verdt. Kjærlighet er det som inngir verdi, som inngir mening.

Å ikke tørre å hengi seg til kjærligheten, det er kjedelig det.
JEG kjedet MEG. Mitt lille selv sto i vegen for min lykke.

Jeg skal nå fortelle min mamma at jeg savner henne og vil ha henne tilbake i mitt liv. For nå vil jeg bry meg om henne.-
Og jeg vil flytte dit jeg drømmer om,men har latt meg stoppe fra å flytte fordi min far bor der. Men jeg vil ikke lenger bry meg om at han ikke klarer å elske meg
fordi jeg vil elske han slik jeg gjorde da jeg var liten og ikke brydde meg om at han ikke elsket meg tilbake, bare jeg fikk elske han.

Og jeg vil spørre andre hvordan det går med dem og være til for å bry meg.

Jeg vil være Guds engel fra nå av og til evig tid.
Tenk jeg har satt betingelser for å bry meg!!! Har Gud noe slikt? Nei. For et forræderi mot Gud.

Gud sa til meg da jeg var 22 og spurte: Gud, hva vil du jeg skal gjøre, hva er meningen?- at jeg skulle gå ut og tjene andre.
Men jeg gjorde det ikke. Det var en ny og skremmende ukjent verden for meg.
Jeg var oppvokst med hevn, latterliggjøring, forakt og kulde. Jeg følte meg skjørt som et strå.
og kunne ikke annet enn å måpe til den forestilling jeg fikk se da Gud fortalte det.

Jeg måtte lege mitt hjerte først-
ikke lenger stoppe blodet fra å renne, så den fjernet giften i årene mine.

Jeg har bedt og fått svar.

Så dumt å kreve respekt

Det går jo an å prøve seg, men så lenge personen ikke viser det selv er det dumt å forvente det tilbake.

Å forvente noe som helst blir man bare ulykkelig som av resultatet av. Og å forvente respekt i spesielle former; hvor er respekten for individets særpreg da, om jeg tør spørre?
La meg være, sier jeg bare. Hadde personen hatt selvrespekt hadde han ikke vært avhengig av bekreftelse i form av min.

Skulle ønske inget voksent menneske trengte meg så veldig. Det kan ikke kalles særlig voksent. Dessuten frembringer det den for de fryktede avstanden. For jo mer det klamres jo mer river jeg meg vekk. Langt vekk. Men det er en god ting. Gud vil vi skal finne roen i vårt indre, ikke belage oss på en ustabil verden. Æsj, hvor mange ganger har jeg ikke hørt at jeg er uforutsigbar. So?, liksom. Trodde du jeg var mulig å holde i bånd, kanskje, eller at jeg ville være roboten din? Spy! Jeg styrer mine skritt selv, og min sønn lar jeg styre sine. Veiledning er en fin ting, men ingen har noe med å kontrollere meg eller noen andre. Jeg har faktisk nok med å ha kontroll over meg selv. Og det skulle alle andre ha også. Vi er ikke her for å bry oss med, men om.