I natt ba jeg til Gud om å hjelpe meg med noe jeg ikke klarte selv, nemlig å bli kvitt børen av den tunge sorgen over at pappa ikke bryr seg. Det var ikke mer enn et oppriktig ønske som skulle til. Ingen streben, før Gud svarte min bønn. Jeg kjente da at jeg sank ned og fikk se at pappa ikke skjønte hvor stor betydning han hadde for meg. Han skjønner det neppe nå heller. Han skjønner ikke hvor mye han er elsket. Så da er det ikke så rart at "han bare dro sin vei".
Jeg fikk også se tilbake på en episode som har satt seg godt fast i meg. Det var da han hadde vært borte flere år og kom tilbake når jeg hadde blitt 16 og fått kvinnelige former. Han ble overrasket, så mye skønte jeg og det var greit, men at det skulle være så vanskelig å forholde seg til meg derimot gjorde meg ille. Han sa ikke noe, bare sto og så på meg, og følelsen jeg fikk skjønte jeg i natt var hans følelse. (Jeg er empat så jeg tar på meg andres følelser). Jeg syntes det var fryktelig beklemmende å føle meg så stor, satt ut av kroppen, skamfull og usikker. Muligens også skuffelse. Det var ikke meningen å få meg til å føle meg sånn. Det var slik han følte seg når han sto der og ikke visste hva han skulle si. Ikke bare fordi jeg så annerledes ut, men generelt, etter flere års fravær og det faktum at han er 100% selvopptatt.
Jeg har tatt det personlig, som om han ikke tålte synet av meg, at jeg var for formfull. "Tenk at han ble helt satt ut av synet av meg, har jeg tenkt. Jeg visste han likte tynne, elegante damer. "Var han skuffet?" Kanskje han følte seg dum som hadde vært borte så lenge, at han skjønte tydelig hvor lenge når han så den store forandringen siden sist han så meg? Kanskje han var skuffet over sin manglende innsats som far?
Alle disse følelsene som han ikke fikk formidlet med ord ble mine.
Selv om jeg er bønnhørt og fått oppklaringen er inntrykket der likevel. Følelsen av skam og det å ikke være bra nok sitter i, selv om det er en feiltolkning. Men jeg er selvsagt glad det ble oppklart.
Det er klart han ikke følte seg bra nok. Han skryter bestandig av sine prestasjoner når han får besøk, og gjør narr av andre, helst de som ikke er til stede.
Det å føle seg ikke verdt å elske har gått i arv. Hans mor var ekstremt selvopptatt. Pappa reagerte motsatt av meg på det samme. Han sa liksom med stolthet: Greit. Dere bryr dere ikke, men jeg trenger dere ikke heller! Jeg kan være helt uavhengig! Jeg skal ikke be om noe! Og ingen skal få noe av meg! Jeg la meg istedet ned. Veklende mellom å sippe etter kjærlighet og protestere mot at jeg ikke fikk det. Ville ikke gjøre karriere når ingen brydde seg om å se meg lykkes likevel. Hvorfor gjøre noe når ingen ble glade av det?
Behandlingen minnet om healingen jeg fikk hos shamanen Eirik en gang.
Jeg fikk også se tilbake på en episode som har satt seg godt fast i meg. Det var da han hadde vært borte flere år og kom tilbake når jeg hadde blitt 16 og fått kvinnelige former. Han ble overrasket, så mye skønte jeg og det var greit, men at det skulle være så vanskelig å forholde seg til meg derimot gjorde meg ille. Han sa ikke noe, bare sto og så på meg, og følelsen jeg fikk skjønte jeg i natt var hans følelse. (Jeg er empat så jeg tar på meg andres følelser). Jeg syntes det var fryktelig beklemmende å føle meg så stor, satt ut av kroppen, skamfull og usikker. Muligens også skuffelse. Det var ikke meningen å få meg til å føle meg sånn. Det var slik han følte seg når han sto der og ikke visste hva han skulle si. Ikke bare fordi jeg så annerledes ut, men generelt, etter flere års fravær og det faktum at han er 100% selvopptatt.
Jeg har tatt det personlig, som om han ikke tålte synet av meg, at jeg var for formfull. "Tenk at han ble helt satt ut av synet av meg, har jeg tenkt. Jeg visste han likte tynne, elegante damer. "Var han skuffet?" Kanskje han følte seg dum som hadde vært borte så lenge, at han skjønte tydelig hvor lenge når han så den store forandringen siden sist han så meg? Kanskje han var skuffet over sin manglende innsats som far?
Alle disse følelsene som han ikke fikk formidlet med ord ble mine.
Selv om jeg er bønnhørt og fått oppklaringen er inntrykket der likevel. Følelsen av skam og det å ikke være bra nok sitter i, selv om det er en feiltolkning. Men jeg er selvsagt glad det ble oppklart.
Det er klart han ikke følte seg bra nok. Han skryter bestandig av sine prestasjoner når han får besøk, og gjør narr av andre, helst de som ikke er til stede.
Det å føle seg ikke verdt å elske har gått i arv. Hans mor var ekstremt selvopptatt. Pappa reagerte motsatt av meg på det samme. Han sa liksom med stolthet: Greit. Dere bryr dere ikke, men jeg trenger dere ikke heller! Jeg kan være helt uavhengig! Jeg skal ikke be om noe! Og ingen skal få noe av meg! Jeg la meg istedet ned. Veklende mellom å sippe etter kjærlighet og protestere mot at jeg ikke fikk det. Ville ikke gjøre karriere når ingen brydde seg om å se meg lykkes likevel. Hvorfor gjøre noe når ingen ble glade av det?
Behandlingen minnet om healingen jeg fikk hos shamanen Eirik en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar