Notater fra sengekanten.

Jeg var kjempetrøtt forrige natt men ble likevel inspirert og måtte derfor slå på mobiltelefonlyset og skrive, igjen og igjen, følgende:

Alle syndene (sinne, stolthet, misunnelse, hovmod, dovenskap, sjalusi, grådighet og gjerrighet) er ikke bare forbundet som perler på en snor, et kjede for seg selv adskilt fra dydene, slik dydene ( toleranse, kjærlighet, rettferdighet osv.) også er for seg selv. De er også i sitt innhold forenet ved at enhver synd er å finne i alle de andre syndene.

Forfengelighet regner ikke blant syndene, men jeg vil si forfengelighet er å finne i enhver av syndene og kan sies å være grunnen til alle sammen. Å ville bli beundret/sett opp til av andre istedenfor å se de likeverdig og tjene de, altså.

Forfengelighet har en underliggende uro, mens kjærligheten har fred. Uroen settes i gang av en tro på at noe ikke er i orden, ikke er bra nok etc. Kjærligheten er motsatt, alt er mer enn bra nok og derfor velsignes det med kjærlighet. Dessuten har kun den som er villig til å åpne seg og ta imot kjærlighet mulighet til å forandre seg til det bedre ved først å fri seg fra det mindre gode i den samme åpenheten, i møte med kjærligheten. En utveksling skjer og det skapes likevekt i individet.

Å ta ting personlig og bli fornærmet skjer ved å identifisere seg med andres uttrykk istedenfor å adressere det til den uttrykket kommer fra. Dette skjer lett når personen er selvopptatt.

Jeg har gått gjennom en krise fordi jeg ville ikke jobbe av plikt pga. frykt men fordi jeg faktisk ville det selv. Nå skjønner jeg at min vilje er det neste å kvitte seg med i denne sammenheng (også). Når jeg vil tjene andre blir det ikke tjeneste, det blir plikt jeg gjør villig. Tjeneste er å være tilstede for mennesker og gi de det de trenger. Ikke fordi jeg mener de fortjener det men fordi jeg føler dypt at de fortjener det. Jeg vil altså at min tjeneste skal være ektefølt og uselvisk. Uselvisk kan den bare bli om jeg fjerner min vilje (og påfølgende selvbevissthet) i det selv om denne viljen er på lag med Guds. Viljen min er i vegen fordi den tilhører ikke noe evig og rent. Den kan bare etterligne Guds vilje, den kan langt fra erstatte. Det er Guds vilje jeg må erkjenne når jeg tjener, ikke hva jeg i tankene tror er det beste.

Et problem med å tjene av kjærlighet dukker først opp i møte med min egen kropp. Der er det en konflikt.  Jeg tjener ikke den med kjærlighet. Jeg bestemmer over den med min vilje. Herre Gud jeg trenger hjelp. Saken er at en slik holdning har jeg i forhold til alt. Jeg vil bestemme. Jeg, jeg, jeg.

I dag, i bønnestunden på jobben, ble det listet opp hvilke egenskaper mennesker som ikke kommer til himmelen har. En av dem var selvhevdelse. Gjett om jeg har noe å luke bort! Et stort arbeid ligger fremfor meg. Håper jeg rekker å gjøre det meste før jeg dør herfra. Min vilje og selvhevdelse går hånd i hånd som to trassige tvillinger.

Jeg har lurt på hva folk legger i ordet ego mange ganger. Enkelt kan jeg si det er det samme som min vilje. Min egentlige vilje ifølge min sanne identitet er Guds vilje. Den er utvungen, spontan og naturlig. Jeg merket dette tydelig for et par netter siden da jeg gråt i fortvilelse over min sønns problemer fordi jeg ville løse de. Da betraktet jeg følelsene fra oven og tenkte at det er Gud som bryr seg om sønnen min via meg. Jeg gikk inn til han og vi snakket om problemet hans. Etter en stund var knuten løst og jeg kunne legge meg med fred i sinnet.

Til sist vil jeg si at jeg fortsatt innimellom lurer på om lidelse bringer frukter i himmelen. Om jeg kan være fornøyd og takknemlig overfor Gud for at jeg må lide. Om jeg kan være trygg på at det ikke er feil, må endres og at det er min skyld. Da Jesus for noen dager siden la hånden på meg og viste meg ære var det nettopp fordi jeg gjennomgikk lidelse på jorda. Jeg forsto da at man får mangedobbelt igjen for det man lider. I lidelsen fornedres man. Som belønning opphøyes man. Mine tanker om det er at for at opphøyelsen ikke skal gå til hodet (stolthet) på en er fornedrelse og påfølgende ydmykhet viktig å lære på jorda. . Heldigvis mottok jeg Jesu ære på sistnevnte måte, men det er jo fordi jeg har blitt fornedret av Ham. Man må få sin jord pløyd før noe kan såes, ikke sant?

 

Idag i kirken.

Jeg rakk akkurat frem til kirken tidssnok til å sette på bjellene klokka 10:00. Så gjorde jeg i stand til nattverd m.m. I begynnelsen av gudstjenesten, mens det ble lest opp fra skriften, gikk jeg opp i annen etasje på kirka for å telle antallet som hadde kommet. Der oppe snubler jeg og bråker. Presten ser opp og jeg må smile flaut. Ingen andre gidder bry seg om det nok til å snu seg for å se heldigvis.

Vi hadde ikke nok program å dele ut og noen rappa mitt. Jeg ville hviske til en dame jeg kjente litt fra før at jeg ikke hadde flere program, idet hun kom inn mens det ble lest opp fra bibelen. Idet jeg bøyde meg frem mot øret hennes smilte hun med myke ansiktstrekk og satte frem kinnet for å klemmes. Jeg latet som det var det jeg hadde tenkt til å gjøre og klemte henne før jeg hvisket til henne.

Jeg satt bakerst i kirken mens jeg hørte presten tale og da jeg bare satt der og lot ting synke inn begynte jeg å grine. Typisk meg i kirken det, altså. Jeg ble en smule engstelig for om jeg kom til å grine veldig synlig og hørbart siden jeg etterpå skulle frem og kunngjøre hvem som hadde gått av med døden. Jeg merket at det var mye uro  i magen min og kjente på mye av det men lot meg ikke helt rive med og hadde det under kontroll. Etter at jeg begynte med johannesurten har jeg merka at den løsner på sorg i magen. ( Og når det er sånn i magen er det vanskelig å trene når jeg bruker magemusklene. Blir helt svak og må grine det ut da.)

 Det kuule med dagen idag var at jeg fikk lov til å skjenke vin under nattverden. Jeg hadde da på en hvit kjortel og sa: "Kristi blod, utøst for deg". En stor ære å få gjøre, synes jeg. Og presten som jobbet idag, Eivind, er mye yngre enn meg og kjempehyggelig.

Når jeg sitter foran i kirken fordi jeg skal lese eller som idag, delta under nattverden, skjer det alltid at jeg ser opp i taket. Det er noe i bevisstheten som drar blikket mitt opp i retning taket eller i høyde med øverst på veggen når jeg er i kirken og særlig foran i kirken. Det er en liten smule flaut at jeg gjør det fordi det ser muligens litt merkverdig ut, men, men. Da jeg tok imot programmet da folka gikk ut sa en dame at jeg så ut som en engel idag. Tenk noe så fint å si! Det er det peneste noen har sagt til meg noen gang.

Gjerning basert på visshet om at vi allerede er frelst.

Jeg lærer av kristendommen siden jeg jobber i kirke og får med meg en del gudstjenester, forbereder meg til å lese høyt fra bibelen i kirka osv. De som kjenner bibelen inn og ut kan se sammenhenger. Huske sitater med samme innhold som passer sammen og danner en større forståelse for emnet. F.eks står det et sted at vi blir frelst ved tro og ikke gjerningene våre fordi vi ikke skulle rose oss selv pga dem. Det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle hva vi gjør fordi et annet sted står det at siden vi er frelst må vi vise at vi lever som om vi virkelig tror det og vise det ved våre gjerninger. Dette kom frem i en preken og jeg ble henrykt. Jeg skjønte hvor langt unna en slik visshet jeg er og skjønte at nettop det at jeg ikke tror nok på at Gud elsker meg ubetinget og uten krav er jeg ulykkelig, redd og alt det teite voksne mennesker er.
Å elske fordi det er den naturlige ting å gjøre som elsket av Gud. Å løsrive seg fra det verdslige fordi Gud er den høyeste virkelighet og det eneste som tilfredstiller. Hvordan kan jeg komme dithen at jeg kan leve i visshet om Guds frihet til meg igjen og på permanent basis? Det som okkuperer mitt sinn er mine egne krav til meg selv.

Jeg vil bli ydmyk!

En prest der jeg jobber er for meg nå bærer av den gudommelige kjærligheten så jeg forestilte meg at jeg gikk inn på hans kontor og var bånn ærlig. Gikk bort til han og bare gråt i armene hans helt fra dypet slik jeg trengte. Han kunne lese meg så han skjøv meg etterhvert litt fra seg og så sa han at jeg var litt stolt. Jeg nikket ivrig at jeg var enig og så la han hånda si på hodet mitt og dyttet meg sakte ned som om jeg var av hvit voks. Da det skjedde var jeg helt med på å ville jekkes ned og bli ydmyk under han. Han var så ydmyk selv. Jeg lå nesten helt nede på gulvet, myk nesten som en uformet klump da han hadde ydmyket meg med sin håndspåleggelse. Da gikk det opp for meg at jeg ikke lenger følte meg tom og trengende. Jeg følte at kjærlighetsbehovet var dekket og skjønte at han hadde gitt meg kjærlighet med sin håndspåleggelse.

Kanskje han hadde most meg så mye sammen at hulrommet inni ble borte? Hi hi.
Han er en sånn person som virkelig ser meg. På ordentlig har jeg ikke åpnet meg særlig mye. Han er elskelig gammel sogneprest som alle som trenger å prate kommer til.

Klokker og Jesus.

Igår, skjærtorsdag jobbet jeg som klokker i Nordstrand kirke. Det fine med å være klokker fremfor kirketjener er at man kan sitte foran ved alteret under gudstjenesten. Da mange samlet seg for nattverd så jeg Jesus oppved veggen, først bare som lys, så mer markert. Jeg så først ansiktets mildhet, så så jeg det strømmet masse ned fra hans hjerte. Jeg forsto det var blod og jeg tittet opp på ansiktet han og så han led, og det var for oss han gjorde det i medlidenhet. Men så kom det et nytt uttrykk i ansiktet hans samtidig som blodet fortsatte å strømme, han gav velsignelse. Dette syntes jeg var forunderlig, at han samtidig som han led for oss velsignet oss. Kanskje jeg forstår det senere. Det kan ha noe med at blod er symbol på liv å gjøre. Vet ikke helt.