Jeg vil bli ydmyk!

En prest der jeg jobber er for meg nå bærer av den gudommelige kjærligheten så jeg forestilte meg at jeg gikk inn på hans kontor og var bånn ærlig. Gikk bort til han og bare gråt i armene hans helt fra dypet slik jeg trengte. Han kunne lese meg så han skjøv meg etterhvert litt fra seg og så sa han at jeg var litt stolt. Jeg nikket ivrig at jeg var enig og så la han hånda si på hodet mitt og dyttet meg sakte ned som om jeg var av hvit voks. Da det skjedde var jeg helt med på å ville jekkes ned og bli ydmyk under han. Han var så ydmyk selv. Jeg lå nesten helt nede på gulvet, myk nesten som en uformet klump da han hadde ydmyket meg med sin håndspåleggelse. Da gikk det opp for meg at jeg ikke lenger følte meg tom og trengende. Jeg følte at kjærlighetsbehovet var dekket og skjønte at han hadde gitt meg kjærlighet med sin håndspåleggelse.

Kanskje han hadde most meg så mye sammen at hulrommet inni ble borte? Hi hi.
Han er en sånn person som virkelig ser meg. På ordentlig har jeg ikke åpnet meg særlig mye. Han er elskelig gammel sogneprest som alle som trenger å prate kommer til.