Barneoppdragelse
slik jeg lærte det av forrige generasjon er en drakamp de voksne vinner
fordi de er størst. Men å dra barn opp, ned, etter seg eller skyve de
foran seg er plagsomt og belastende for alle involverte, og
unødvendig.Vi skal forme dem ved å støtte dem, ikke dra i dem. Vi skal
ikke dytte dem til å gjøre noe basert på alder, men støtte dem når de
selv er klare for det. Vi skal ikke presse kunnskap de ikke er
interessert i på dem, men selv finne gode svar på det de vil vite noe
av. Barn som uttrykker at de ikke vil høre blir ofte oppfattet som
respektløse og frekke når det i virkeligheten er de voksne som er det.
Når
man oppdrar barn drar man de i virkeligheten ned fordi det er manglende
respekt og hensyn når en stiller seg over dem. Noen tror barna må passe
inn i en form vi har lagd for dem, ofte med begrunnelsen "de må
tilpasses samfunnet". Men hvorfor vil noen foreldre presse barn inn i
noe som ikke er bra istedenfor å finne alternativer? Fordi de selv er
undertrykt, tilpasset og for redde for å bryte ut og finne sin egen
form. Jeg mener alle har godt av å se på sine livsbetingelser. Det er
mange av dem vi ikke behøver.
Det finnes ingen god
grunn til at barn skal lide under vårt tidspress og stressreaksjoner. Om
foreldre ikke vil ofre noe, fordi de i det skjulte føler seg som offere
som har fått ansvar for barn, blir barna offere istedet. Å få barn er å
få kjærlighet og lys inn i sitt liv. Setter man ikke pris på det vil
lyset slokne og kjærligheten dø. En vil ha oppfostret et barn med frykt
og sinne som tar avstand til det meste og egentlig ikke bidrar med noe
nytt, godt eller kreativt spennende.
Om barnet er
førsteprioritet er foreldrene virkelig tilstede for barnet. Det er lett å
si at barnet er det viktigste, men de er ikke det når foreldre presser
seg til å gjøre så mye at de alltid er slitne og trøtte. Da blir det
i praksis det motsatte.
Barneoppdragelse
slik jeg lærte det av forrige generasjon er en drakamp de voksne vinner
fordi de er størst. Men å dra barn opp, ned, etter seg eller skyve de
foran seg er plagsomt og belastende for alle involverte, og
unødvendig.Vi skal forme dem ved å støtte dem, ikke dra i dem. Vi skal
ikke dytte dem til å gjøre noe basert på alder, men støtte dem når de
selv er klare for det. Vi skal ikke presse kunnskap de ikke er
interessert i på dem, men selv finne gode svar på det de vil vite noe
av. Barn som uttrykker at de ikke vil høre blir ofte oppfattet som
respektløse og frekke når det i virkeligheten er de voksne som er det.
