Lett å glemme, viktig å huske. + Karma og skuffelse.

En situasjon oppleves forskjellig fra individ til individ basert på erfaringer og egen oppførsel. Det siste tenker jeg ikke så ofte på. Det tok en natt å avsløre gårsdagens utfordring. Jeg klarte så visst ikke å fundere det ut selv før jeg sovnet. Svaret kom som en innskytelse i morges.

Jeg reagerte kraftig på en annens oppførsel. Jeg syntes det var slemt, hensynsløst og sårende. Men jeg selv hadde gitt uttrykk for den samme følelsen flere ganger den siste tiden! Mot en annen. Det var jeg faktisk også klar over at jeg gjorde og jeg likte det ikke, men jeg hadde ikke klart å slutte med det. Å få kjenne hvordan det er å oppleve det som mottaker motiverer meg i sterk grad til å slutte med det.

Jeg er overbevist om at de gangene jeg opplever sårende oppførsel fra andre skyldes det karma - at jeg får kjenne hvordan det er å ta imot det jeg sender ut. Det er umulig å ikke grine når det skjer, og det er selvsagt greit, men det er nyttige lærepenger som kan gjøre meg til et snillere menneske om jeg bare tar de til etterretning.

Det jeg legger merke til i en situasjon er det jeg er opptatt av for tiden og som er aktuelt å jobbe med. Denne gangen handlet det for meg om hvor sårende det er når noen uttrykker skuffelse over ens oppførsel. En annen ville kanskje reagert på noe annet om de hadde fått den samme sms'n som jeg fikk igår. Når jeg var så nærtagen var det umulig å være empatisk og skjønne motparten. Det ble kun sårende og jeg fokuserte kun på hvor fælt jeg syntes det var.

Jeg bet merke til en kommentar for litt siden. Den var: "Jeg kan aldri bli skuffet over deg. Til å bli det elsker jeg deg for mye." Jeg tror at om man opplever at foreldrene ofte uttrykker skuffelse over en kan man til slutt innbilde seg at de ikke er glad i en. Foreldrene som skal prøve å ha overbærenhet med barnas oppførsel. Vi foreldre kan være trygge på at vi er glad i barna våre til tross for vår skuffelse over enkelte ting, men vi kan ikke forvente at barna skal skjønne det og kunne ha overbærenhet med foreldrenes skuffelse/oppførsel. For dem blir skuffelsen foreldrene uttrykker kun sårende. De lærer ikke noe av det, annet enn at foreldrene ikke tåler dem slik de er på alle vis. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal irettesette. Det går an å si ifra på ikke-krenkende måter. Wish me luck!

Acim reddet meg fra voldtekt i drømmeland.

Jeg skulle til Lambertseter, og det var mørkt. Jeg tror T-banen ikke gikk fordi det var natt. Jeg tok en stor slipt planke og la tvers over sporene, og på den seilte jeg avgårde på skinnene. Skinnene reagerte på at det var noe på dem som om det var en vogn, så jeg ble kjørt avgårde. Planken holdt seg fint på skinnene. Da jeg var framme fant jeg noen fyrer jeg kjente. Den ene, en litt eldre tynn, høy fyr med grått hår fortalte jeg om planketuren til. Da vi kom ut av tunellen fra T-banestasjonen så jeg at jeg hadde kommet meg bort fra de andre. Selv visste jeg ikke veien dit jeg skulle. Jeg spurte en gutt på omkring 10 år om han kunne forklare meg veien. Og det gjorde han på den mest merkverdige måte.

Neste scene: Det vare en mann som var kjent for å skære leppene på munnen av kvinner før han voldtok dem. Jeg ville likevel ikke være redd for han og oppsøkte fyren. Jeg var litt lettet da jeg så at han ikke var alene, men at det var to blide unge menn der med han. Vi befant oss i det innerste rommet i en hvitmalt kjellergang. Jeg begynte å snakke om "A course in miracles", og særlig en av de andre mennene så interessert ut.  Plutselig sa voldtekstmannen: du tror kanskje disse fyrene er engler, men de er faktisk assistentene mine. Jeg tenkte da straks på at de assisterte han i hans ugjerninger. Plutselig var jeg alene med han. Han klemte samme leppene mine med den ene hånda rundt leppene mine og hadde en stor kniv i den andre mens han dyttet meg over en kjellervask. Jeg nektet fortsatt å tro at han ville gjøre meg ille, så jeg vre meg forsiktig løs og fortsatte å prate med entusiasme over ACIM.

Det må ha reddet meg, for i neste scene var jeg ute i pent sommervær med leppene i behold. Jeg overhørte da noen bekjente voksne damer omtale voldtekstmannens gjerninger med en latter. En av ofrene sto faktisk da ved siden av hun som sa det. Da ble jeg sint på dem, fordi jeg syntes det var et hån mot ofrene.

---
Da jeg sov på dagen drømte jeg igjen.
Jeg tittet inn i en svart tunnell-gate-avstikker ved en tilfeldighet idet jeg energisk var på søken etter ett eller annet (en vei?), da jeg i enden av den kunne se rett inn i et rom i fordi veggen var av glass. Jeg la merke til at en fyr som lignet på Al Pacino åpnet glasset og ba meg komme inn. Jeg lurte på om det var skuespill. Innefor var det veldig lyst. Masse spot-lights tror jeg. Han ba meg legge med ned sammen med flere andre damer som lå rekke på rekke på et opphøyd gulv/ scene / cat-walk. Det var flere menn omkring Al Pacino-look-alike's alder på gulvet nedenunder. Jeg lurte på i hvilken grad dette var lugubert og om det var fare for at jeg kom til å bli seksuelt misbrukt. Vi fikk beskjed om å strekke ett og ett bein i lufta så langt bakover vi kunne med rette ben og fokusere på hara-chakraet for å få det langt bakover. Lange fine nakne bein var å se opp mot taket. Kvinner med lette, fine klær på seg. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og hørte en dame bak meg spørre en annen om hun klarte å kjenne hara-chakraet.  Det var visst noen som slet litt med det og ikke fikk det til helt. Jeg klarte meg bra selv om jeg egentlig ikke tenkte noe spesielt på chakraet.