For å kunne gi det, må man kjenne det grunnleggende behovet i den man står overfor?
En som klager over noe kan noen tro trenger trøst, men hva med oppklaring? (Rense den andres mørke med sitt forståelses lys).
Å jatte med noen man er uenig med er ikke kjærlighet, heller ikke å si ja når man vil si nei. Heller ikke ved å ta på seg andres ansvar, bekymringer eller følelser.
Kjærlighet vil sette fri; fri fra laster, overtro, negativt syn, vrangforestillinger, fordommer, feilinformasjon, stive holdninger,fangenskap i egne følelser eller tankespinn, fri fra autoriteter, dogmer, kunnskap og tillærte handlingsmønstre.Den er også fri fra selviskhet.
Hvordan setter vi andre fri fra disse ting på en klok måte uavhengig av de tillærte oppførselsmåter og utenom å selv være en rollemodell?
Ubetinget kjærlighet er hevet over betingelser som å være snill, lydig/vise respekt for autoriteter etc.
Jesus refset fariseerne og kjøpmennene. De som utnyttet og påla andre byrder.
Byrder bibelen ber oss ta av hverandre.
Når er det klokt å refse? Når ingen åpning for noe annet er der?
Den refs jeg har opplevd har kun vært å få slengt kallenavn. Det gjorde ikke Jesus etter hva jeg vet. Det er jo ikke konstruktiv kritikk. Og er oftest bare projisert svakhet man ikke har overkommet i seg selv.
Konstruktiv kritikk krever omtanke og innlevelse, er derfor kjærlighet i praksis, hvis den er uselvisk fri for stolthet, vel og merke.
