Det er kanskje typisk, og en nødvendighet, å ha et ideal som er ens rake motsetning?
Er det ilagt oss fra Gud, dette idealbildet, for at vi skal slipe ned vår medfødte karakter?
Jeg er en typisk rebell og hørte som tenåring av foreldre at jeg var frekk og av veninner at jeg trengte en kjæreste som kunne temme meg. Jeg ble målløs av utsagnet. Er det ikke ok å være en opprører, liksom?
Jeg undrer veldig på om det er ok nå for tiden, når mitt ideal trer så sterkt frem. Idealet av den fromme,
tykkhudede jenta som ikke reagerer på noe, men forholder seg uredd og rolig til alt mennesker finner på.
Hun sitter i stillhet. Ja, det er kanskje meg som ånd. Som menneske er jeg en kriger.
Men jeg må legge ned mine våpen nå. For det som er er som det skal være. Jeg skal ikke forandre noe eller noen, men se det som er for hva det er og være en hånd som gir fra kilden der det trengs.
