Likeverd og en beskjeden holdning til livet.

En dame anstrengte seg tydelig for å forhindre at jeg skulle tenke på selvmord idag. Jeg så på henne og stusset da hun gjorde det og tenkte at hun så edelt kjempet for en fremmed som om til og med en fremmed var verdt å bry seg så meget om. For jeg tok det ikke personlig siden jeg ikke hadde noe reelt ønske om å ta selvmord. Rett etterpå skjønte jeg inn til margen at vi mennesker er på prikken like mye verdt. Og jeg så da sammenhengen mellom det og Bahai-idealet: menneskehetens enhet.

I natt drømte jeg dette: Gud satte meg inn i en klok,gammel mann med skjegg slik at jeg fikk erfare hans beskjedne holdning til alt i livet. Det var en holdning svært ulik min, som er streng og krevende på grunn av perfeksjonisme. Med hvilken letthet han forholdt seg til alle ting! Han trengte så lite og det var ingen hast. Alderdom har noe fint, og det er denne roen jeg tror en del opplever. Mellom dem og døden er livets veg, og det og paradiset er ett.

Jeg føler ikke noe begjær etter å leve. Ikke begjær etter noen opplevelser. Men jeg er ikke som den mannen som har en holdning motsatt av grådighet likevel. Derfor tror jeg det er mulig jeg narrer meg selv,og egentlig har livslyst, men bare mangler mening i livet. Mening som kjærlighet inngir det med.

Når jeg tenker på å dø fra denne jorda tenker jeg at jeg vil komme til å savne det å sanse det fysiske. Jeg opplever ikke den fysiske verden som i overkant ekkel mer. Ikke som stinkende, skitten og smertelig. Nå er den god å sanse. Jeg vil ta på alt. Før ville jeg tenkt det var meningsløst, men nå er det noe jeg vil gjøre for å erfare det som er unikt ved å være her på jorda. Jeg er jo antakeligvis her bare en gang.

Å bli satt inn i andre for å forstå

Gud er så fantastisk. Han setter meg rett og slett inn i andre mennesker og delpersonligheter så jeg kan oppleve sider jeg selv ikke har utviklet ennå eller forstå andre fra innsida, alt ettersom hva jeg i forkant har lurt på.

I det siste (og flere ganger tidligere) har jeg tenkt på at jeg nok er særdeles lite beskjeden av natur og har lurt på hvordan være from og beskjeden som jeg kan se andre jeg beundrer er. I natt gjorde Gud det igjen; jeg fikk være inni en mann ,en gammel vis mann som var så beskjeden. Å, det var herlig og interessant fordi det var langt fra hvordan jeg er.:) Da fikk jeg merke holdningen hans, og det er jo det viktige. Når jeg har blitt satt inn i denne e'n gang er det lettere å finne tilbake til den, og da som i meg selv. Jeg vil fortelle dette fordi jeg er simpelten henrykt over måten Gud lar meg forstå på, fordi dette er en så effektiv metode. Bekjedenhet påvirker mye i,o.m. at det er en holdning. Og dette er bare en av flere dyder man kan settes inn i. Og som jeg ser det henger dydene sammen som perler på en snor, og beskjedenhet har liksom enkelhet og løsrivelse ved sin side.Og dens motsetning er grådighet.

Det var så interessant å oppleve denne holdning av beskjedenhet for meg som er så storkrevende i min perfeksjonisme og idealisme. Beskjedenhet kan såvisst oppveie for en ubalanse her,tror jeg.