Mange new-agere påstår de skaper sin egen verden med sine tanker. Jeg mener Gud hører våre tanker og ønsker som en bønn og oppfyller disse og tilrettelegger slik at våre ønskeforestillinger blir virkelighet. Vi kan ikke dermed skylde på Gud at verden ser ut som den gjør. Den ser slik ut pga våre ønsker, som ikke bestandig er gode. Gud lar de onde tanker bli virkelighet fordi det er vi som velger det. Vi styrer, Gud tilrettelegger.
Gud oppleves som utenfor en selv før man har nådd befrielsen. Om man ser det man ser inni seg eller utenfor har ingen betydning, det betraktes uansett som noe utenfor ens eget selvs rekkevidde. Dette varer så lenge en ikke har smeltet sammen med Gud.
Å kalle seg selv Gud når dette ikke har skjedd synes jeg ikke henger på greip, fordi så lenge man fortsatt er identifisert med jeget og ikke har snudd om på måten å betrakte på, kan man ikke kalle seg Gud uten å tale usant. Først når man har oppgitt seg selv og identifiserer seg med det guddommelige, er det på sin plass å kalle seg, ikke Gud, men guddommelig.
Gud er et mysterium jeg ikke kan løse selv om jeg skulle smelte sammen med Han, fordi Hans innerste vesen vil for alltid være ukjent. Det er det samme med oss. Vårt innerste vesen er like mystisk. Vi kan ikke fatte det vi er med analyser som plukker noe fra hverandre, forbi biter kan ikke være det vi er.
Det er et lite punkt som ikke lar seg røre og bli kjent med i Gud og meennesker. Alt vi vet er hva det stråler ut; kjærligheten i alle dets fasetter ( rettferdighet, toleranse, omsorg, mot osv.). Vi er guddommelige vesener og Gud er også et slags vesen siden han eksisterer. Spørsmålet som vanskelig lar seg besvare er: hva er han for slags vesen? Vi ønsker så veldig noe konkret, noe håndfast. Kanskje det var en av grunnene til at han manifisterte seg gjennom profetene?
Ved utspringet til energien er der intet. Er det ensbetydende med at Gud ikke finnes? Jeg spurte Gud hva han var om han var dette intet, hva det innebar. Først viste han meg et bilde av et bindeledd sto mellom det sorte intet og skaperverket. Dette bindeleddet er hva jeg har lært er helligånden. Så fikk jeg se nærmere, at Hans bevissthet er i det sorte intet og hans kjærlighet kom i form av Jesus. Det er altså via profetene han skaper verden og kan formidle sin kjærlighet. Profetene er Guds personlighet. Gud formidler sin kjærlighet via disse på samme måte som vi formidler kjærlighet via vår.
Gud oppleves som utenfor en selv før man har nådd befrielsen. Om man ser det man ser inni seg eller utenfor har ingen betydning, det betraktes uansett som noe utenfor ens eget selvs rekkevidde. Dette varer så lenge en ikke har smeltet sammen med Gud.
Å kalle seg selv Gud når dette ikke har skjedd synes jeg ikke henger på greip, fordi så lenge man fortsatt er identifisert med jeget og ikke har snudd om på måten å betrakte på, kan man ikke kalle seg Gud uten å tale usant. Først når man har oppgitt seg selv og identifiserer seg med det guddommelige, er det på sin plass å kalle seg, ikke Gud, men guddommelig.
Gud er et mysterium jeg ikke kan løse selv om jeg skulle smelte sammen med Han, fordi Hans innerste vesen vil for alltid være ukjent. Det er det samme med oss. Vårt innerste vesen er like mystisk. Vi kan ikke fatte det vi er med analyser som plukker noe fra hverandre, forbi biter kan ikke være det vi er.
Det er et lite punkt som ikke lar seg røre og bli kjent med i Gud og meennesker. Alt vi vet er hva det stråler ut; kjærligheten i alle dets fasetter ( rettferdighet, toleranse, omsorg, mot osv.). Vi er guddommelige vesener og Gud er også et slags vesen siden han eksisterer. Spørsmålet som vanskelig lar seg besvare er: hva er han for slags vesen? Vi ønsker så veldig noe konkret, noe håndfast. Kanskje det var en av grunnene til at han manifisterte seg gjennom profetene?
Ved utspringet til energien er der intet. Er det ensbetydende med at Gud ikke finnes? Jeg spurte Gud hva han var om han var dette intet, hva det innebar. Først viste han meg et bilde av et bindeledd sto mellom det sorte intet og skaperverket. Dette bindeleddet er hva jeg har lært er helligånden. Så fikk jeg se nærmere, at Hans bevissthet er i det sorte intet og hans kjærlighet kom i form av Jesus. Det er altså via profetene han skaper verden og kan formidle sin kjærlighet. Profetene er Guds personlighet. Gud formidler sin kjærlighet via disse på samme måte som vi formidler kjærlighet via vår.
