Ingenting

I dag, 3 dager etter sykehusbesøket, sitter jeg igjen med en følelse av ydmykelse. Pappa satt der og sa rett ut at han dreit i oss, barna sine. "Dere får ikke noe i arv av meg. Jeg har satt alle mine verdier i konas navn".Det er sinnsykt. Han har ydmyket meg mange ganger og derfor er det bra han dro sin veg. Det er fordi han selv trenger ydmykhet han ydmyker andre, tror jeg. Ubevisst om årsaken, selvsagt. Gud kommer til å måtte ydmyke han big time. Jeg gidder ikke gå i begravelsen hans. Jeg hjelper han ikke over i lyset om han er for redd for å tre inn der, slik jeg var forberedt på å gjøre.