Intuisjon

Jeg lurer også på hvem det er som gir oss den intuitive informasjon på de forskjellige nivå. Jeg ser mange ganger at beskjedene kommer fra et vesen. Så det er ikke bare tanker som kommer til meg. Ihvertfall ikke alltid. Før tenkte jeg at Gud skjøv beskjedene til meg med sin kraft, men jeg ser oftere og oftere at det er et vesen som taler disse tankene til meg. Jeg ser det kun et øyeblikk og ikke tydelig. Det er når jeg er i det daglige at dettte vesenet taler til meg. Jeg tror det alltid er der fordi jeg merker ikke noen endring i energiene i auraen før og etter beskjeden er talt.

Men så har jeg et høyere nivå jeg får visshet om høyere sannheter fra, hvor jeg ser profeter, engler eller Maria. Teosofien har nok teorier og navn på dette. Og på hva intuisjon er; om det er selve beskjeden/inntrykket eller evnen til å oppfange viten man ikke selv kan tenke seg til. Umiddelbar kunnskap, altså.

Nonneinspirert design

Fra Matthew Ames kolleksjon:






Dette var bilder fra Rick Ownens vårkolleksjon.

Det onde og lidelse

Hvis man er innstilt på at lidelse hører med på vegen til Gud så er det greiere å forholde seg til det onde. Kanskje Gud er takknemlig for at vi renser opp i mørket og overvinner det ved hans kjærlighets lys? (jeg vil gjerne vite hvorfor)Om vi kan gjøre Gud takknemlige er det verdt det. Om man finne mening i lidelse er det verdt å lide.

Om man opplever trengsel blir man faktisk skjøvet inn til Gud for å finne ly. Om man opplever det onde som plagsomt i det astrale kan man ved å be om hjelp fra oven komme opp fra det lave og i sikkerhet på et høyere nivå ved å se hva et høyere syn mener er sant og velge dette fremfor det lave synet.

Det onde er alt det negative vi er redd stemmer. Men det stemmer bare til et visst punkt. Det er som en skygge en selv og andre ikke egentlig velger å tro, men likevel farges av i sin framferd. Innerst inne vil alle det gode, innerst inne elsker alle deg på et upersonlig plan, og mener det sanne.

Mister seg

De som gir seg selv til andre
mister sitt hjerte.

Spaltet fra.

Jeg har et (avstands) forhold til Gud i den betydning at jeg ikke anser Guds stemme som min egen. Kall det gjerne fraspaltet, men jeg opplever det slik for å kunne oppheves fra det lave. Jeg tror ikke jeg klarer dette ved å tråkke på det lave, men ved å heve meg i kraft av det. Om man setter seg på kne for å be til en allmakt eller ikke, betyr kanskje ikke så mye bare man kommer i kontakt med sannheten. Hvordan det skjer er ikke viktig om metoden fungerer. Jeg synes at det å bli som et barn, som Jesus foreslo, er en god metode.

Jeg antar at du som leser tenker at man ikke trenger en snill verden om man har indre trygghet; at indre trygghet ikke skal betinges av den ytre verden. Du har så rett. Og det er ikke riktig å kalle en verden trygg. Man kan si at noe i den truer noe, vår helse f.eks. eller vårt standpunkt.

Jeg har selv en frykt som er ussel. Den består i det å komme i situasjoner jeg ikke vet hvordan jeg skal takle og at jeg skal vise smålighet ved å bli sint pga maktesløshet og selv bli avvist ettersom jeg sårer andre. Det er min hovedfrykt og den har å gjøre med forfengelighet (vil ikke vise meg smålig) og redselen for å bli forkastet. Og vi kvinner som av mennesker har blitt opplært til å være søte og snille og av Gud til ikke å såre andre får PMS fra Gud hver måned! Det er litt av en utfordring vi har.

At jeg sårer menneskers stolthet bryr jeg meg mindre om. Men det er det å ta igjen og bli sint på noen som er fælt. Det går på tvers av mitt ideal fra Gud. Gud har ikke sagt at vi ikke kan være sinte eller vise sinne, men å såre ( og kanskje også å skremme andre) med vilje fordi vi misforstår og tror de sårer oss med vilje, mens de egentlig ikke er annet enn egoistiske, som i og for seg er deres egen sak.

Utålmodighet

Utålmodighet er noe jeg har tenkt mye på fordi jeg har blitt kalt det og selv kalt meg det ganske mange ganger i mitt liv.
Jeg har sluttet å kalle meg det nå. Det er ikke noen sannhet i det. Det er nemlig sagt utfra en uempatisk, dømmende holdning. Tålmodighet handler egentlig om å tåle motgang, hvis man ser på ordet. Når man har en sterk egenvilje og setter egne behov før andre blir man plaget av motgang i unødvendig grad. Da jeg dypt innså at det viktigste i livet er å være til for andre har livet mitt blitt bedre.

Jeg søker bekreftelse på ubekreftede sider og å få frem ukjente sider.

Det begynner med at jeg savner noen som kan bekrefte en side ved meg med en type væremåte. Savnet fører til et ønske og at jeg treffer en som kan gi meg bekreftelsen jeg trenger. Når jeg har fått den føler jeg meg helere og tilfredstilt. Tror jeg gjør dette for å få hele meg fram, bevisstgjøre alt som ligger i mørket og for å kunne stå sterk bak alt ved meg selv. Men det er ved Gud slikt skjer,tror jeg. Fra lengselen til tilfredstillelsen. Jeg tiltrekkes mennesker som representerer noe ukjent og kanskje også skremmende for meg. I samvær med meg kan de være med på å frembringe nye sider i meg. Dette har jeg gjort bevisst siden jeg var tenåring. Det første jeg bevisst oppsøkte var narkomane fordi jeg var redd "dem". Mon tro om noen kjenner seg igjen i strategien?

Skjebne

Miljøpåvirkning tror ikke jeg er tilfeldig. Det ytre speiler det indre og man reagerer på bakgrunn av det indre. Så det man legger merke til er ikke tilfeldig,men basert på ens indre opplevelse. Jeg tror ikke noe er tilfeldig, men det kan se slik ut siden vi har frie valg. Jeg har ikke løst denne vanskelige knuten men jeg tror det som tilsynelatende er tilfeldig ikke er det selv om vi ikke der og da ser noen grunn til at det skulle skje. Men det er en sammenheng i alt, så en hendelse er ikke tilfeldig på en isolert måte. Jeg har god intuisjon og den advarer meg på forhånd om ting som er i ferd med å skje og tilfalle min opplevelsesgrunn. Noe som er over dualismen er også over fortid og fremtid, som jo er en av de ting som er dualistiske. Så her er fortid og fremtid ett, og det må man ha i tankene når det er snakk om å spå.

Livet har også en mal man ikke kan unngå å følge. Og poenget med malen må være at vi skal oppleve akkurat dette livsmønsteret og bevisstgjøre det meste vi kan på dette malens  veg.

Om vi styrer vårt liv bevisst og er bevisst våre ønsker og disse ønskers motiv har vi ansvaret for hvordan vårt liv blir selv.
Og det er en lettelse egentlig. Ingen å bli sinte på. Når vi blir sinte er det fordi vi ikke var bevisst men lot ubevisste ønsker bestemme skjebnen. Eller vi forstår ikke hva utfordringen kan lære oss. Religioner, til og med Buddhismen, hevder at Gud (buddhistene kaller det noe annet) sender oss prøvelser.

Så hvorfor ser verden ut som den gjør? Fordi Gud holder "automatisk" orden på at alles ønsker kommer i oppfyllelse. Alt som skjer er oppfyllelsen av menneskenes ønsker.

Underbevisstheten

Jeg har tenkt at den høyere bevisstheten er noe jeg kan få kontakt med når jeg går gjennom underliggende følelser,jeg, og det blir jo det samme som å si at det er via underbevisstheten man får kontakt med den høyere bevisstheten. Man må ta kontakt med mørket for å se lyset, fordi lyset speiler seg i det, og viser deg hva som er der. Jeg har ofte sett det som en tunnel slik man ser tegnet fra nær døden opplevelser. Man går gjennom mørket og det kommer da et lys som lyser ned og lager en slags tunnel med lyset sitt. Og i tunnelen er det omsorgsfulle engler og øverst står Jesus i lyset. Dette har jeg sett mange ganger. Da jeg begynte å grave meg nedover for 15 år siden (da jeg var 21) så jeg himmelen i dypet som om det der var et speil de fra oven kunne vise seg i. Nå ser jeg rett opp i himmelen istedet. Hvorfor dette er endret vet jeg ikke.

Skyld for egen ulykke

Jeg ble rystet over avvisningen fra mamma og pappa etter skillsmissen da jeg fikk vite at ingen av dem egentlig ville ha meg hos seg, og følte meg uendelig ensom. Plutselig var det så de såvidt brydde seg, og jeg begynte å innbilde meg at grunnen var at jeg ikke var verdt å elske og ha det bra. Og det at jeg ble så mye kritisert, ikke fikk dekket mine behov utover de rent fysiske (men på betingelse av at jeg ikke ble sinna) og ikke fikk hjelp da jeg ba om det, ble bevisene på at antakelsen stemte. Når mamma mente det å få ansiktsløftning var viktigere enn at barnet fikk fortsette med sin største lidenskap, (ballett) begynte det å bli tydelig at de ikke mente jeg var verdt det.

Jeg tok ikke ansvar for å få det bedre på en voksen og anstendig måte ved å oppsøke barnevernet. Hvorfor skulle jeg tro noen som ikke var mine foreldre skulle bry seg mer enn de når det jo er foreldre som normalt har mest kjærlighet? De voksne utenfor som kritiserte mamma var jo som mamma. Og mamma kritiserte barnevernet, som jo sikkert også var kritikkverdig i større grad på den tida, så jeg delte hennes syn på de som fiender.

Pappa reagerte på at jeg ikke fikk ha eget rom og måtte sove på gangen, men reaksjonen førte ikke til handling. Jeg syntes ikke det var så ille å måtte sove på gangen, selv om det var mye trafikk noen ganger. Det var verre å bli totalt og konstant oversett når jeg trengte trøst når jeg savnet pappa. Pappa som ikke ville ha meg selv om jeg ville bo hos han. Pappa jeg ikke kunne nevne uten å få sterke motreaksjoner fra bitre mamma. Hun så dessuten pappa i meg, sånn at jeg måtte ta bitterheten hennes på min rygg. Jeg tok det etterhvert personlig denne ulykke. Jeg fortjente det,og noe måtte være svært urent og stusselig ved meg siden jeg ble så foraktet og oversett.

Og hva resultatet ble av dette var bl.a at jeg ble underlegen og overlegen om hverandre. Protesterte mye på alt som jeg opplevde som begrensende og ukjærlig fordi jeg følte jeg var satt i et fengsel som et dyr som ikke får tilsyn. Brøt regler fordi jeg var jo allerede plassert i båsen "usynlig og uviktig", så hva gjorde det da fra eller til å gjøre det?

Jeg trodde foreldrene mine mente jeg ikke fortjente bedre, men jeg skjønte aldri hva grunnen var. Jeg fikk angst for dette ukjente ved meg og ble svært hemmet. Alle uttrykk for følelser jeg gav i mammas nærvær ble avfeid og kritisert enten det var sinne, sorg eller glede. Sinne virket det som om hun opplevde som avskyelig, sorg ble kalt medlidenhet og glede foraktelig bråkete. Tankene mine avfeide hun og kroppen min stirret hun på og kommenterte. Alt fra meg var tydeligvis ekkelt, så jeg var vel det også da? Ærlig talt; er det rart man skriker opp når de rundt har en vegg rundt seg og en opplever at man er usynlig for dem?

Terapeuter

Terapeuter går for langt når de er skråsikre på å vite bedre hva som er best for en person enn personen selv. "Jeg synes ikke du skal" - sånne utsagn skaper tillitsbrudd. Terapeuter og andre som skal møte noen (f.eks her på forum) bør ha tillit til at den andre kan løse ting i forhold til sin indre sannhet og at denne deres indre sannhet er sann for vedkommende og dermed god nok. Den andre bør ha respekt nok til kun å komme med innspill som kan være med å løse knuten til vedkommende.

Overformynderi misliker jeg så sterkt fordi det fratar respekten i samme sekund som de viser at de ikke har respekt. Har de ikke tillit til at en annens indre verden er riktig for den det gjelder har de heller ikke respekt. For det å fikse på noen andre eller seg selv fordi man tror noe er galt vil ikke lykkes. Helbredelse kommer fra kjærlighet utenfor eller inni vedkommende selv.

Guds utvikling

Hei. jeg har kviet meg i lang tid med å ta opp dette temaet med Gud, det John Coven sa en gang; at Gud drar fordel av at vi utvikler oss; utvikles når vi utvikler oss.
Om det skulle være sant er jeg redd profetene har holdt hemmelig at Gud vil vi skal utvikle oss for å utvikle seg selv. Det høres så selvisk og egennyttig ut og ikke likt Gud i det hele tatt.

Men nei. Jeg spurte Gud om det stemmer at Han utvikler seg når vi gjør det. Gud gav meg en forståelse av at Han utvikler seg samtidig med oss/skaperverket. Og når jeg så dette Han viste meg som er vanskelig å sette ord på
skjønte jeg at det var ikke noe selvisk i det i det hele tatt. Det var i en enhet det skjedde, hevet over all selviskhet siden alle har godt av det.

Det som utvikler oss og Gud er som en energistrøm som farer gjennom alt som er.

Så spurte jeg hva fordelen med at Han utviklet seg var, altså konsekvensen av at vi utviklet oss, så fikk jeg forståelsen av at Han fikk mer kjærlighet å uttrykke. Det er jo vakkert.

Stemmer i hodet

Jeg har hatt lyst til å spørre hva stemmen i hodet er, for jeg vet ikke helt. Jeg tror det er tanker vi hører, og de kommer fra kilden til alt, som er Gud, dog ikke direkte fra Gud. Og vi eier ikke tankene personlig.
Hvis jeg tenker noe dumt, unyansert og negativt hører jeg en korrigerende tanke som gir et sannere, mer utfyllende og positivt syn på saken. Når jeg bare ser e'n side får jeg høre den andre, altså, men kun når jeg selv tenker mangelfullt og negativt=usant. Dette skjer når jeg er lite klar over hva jeg tenker fordi jeg er opptatt av et gjøremål.

Jeg tenker at det er hjelpere som korrigerer meg, men jeg vet ikke. Det jeg før kalte intuisjon oppleves nå mye nærmere som om det var en som snakket ved siden av meg. Det er derfor fristende å si det er en hjelper som snakker. Jeg vet at den som spør får svar og all info er der ute så det er fordi man lurer på noe man får høre noe.Og har man et åpent sinn overfor det høye så er det ikke rart om det siver ned noe passende heller? Akkurat hvorfor og hvordan det skjer vet jeg ikke, men mon tro om ikke mørke tiltrekker seg lys av seg selv og? Dessuten tviholder jeg ikke på noen tanke så det er rom nok til nye. Og gjett om jeg er glad for de nye jeg får!:) Det er det daglige brød, er det ikke?.

Om det er mellomledd til denne kilden eller ikke i form av hjelpere er jeg ikke sikker på m.h.t. hverdagens budskap, men når jeg spør Gud direkte om noe ser jeg noen bære budskapet frem. Med hverdagens budskap mener jeg de positive korreksene og hint om ting jeg har godt av å vite som omhandler nærstående framtid, ting jeg er i ferd med å glemme etc.

Men faktisk er det jo også ofte slik at det er som om stemmen er inni meg, et høyere vesen snakker gjennom meg. Det har jeg merket mange ganger når jeg skriver her inne. Plutselig nedfelles det og trenger seg frem, noen glupere og for meg nye tanker. Så mine tanker er fra forskjellige nivåer av intelligens.
Og ved nattestid når mitt sinn er stille og jeg ligger og lurer på noe er det noe som svarer på hva som helst jeg lurer på øyeblikkelig og uten anstrengelse fra min side. Da er det som intelligensen i seg selv lever. Det er kanskje intet vesen, men kraften som har intelligens?

Det enkle

For å se det enkle må vi ha et stort perspektiv, fordi det enkle er så stort.

Klagende offer

Noen ganger føler mennesket seg som et offer, men ingen ønsker det. Derfor klager det, og det er fordi det synes ikke det fortjener det. Men er det ikke nettop det det gjør siden det som skjer skjer det? Kanskje de skulle tenke de fortjente det og gjøre det beste ut av det istedet? Men kanskje de er for stolte til å innrømme at de har dårlig karma?

Frihet igjen

En gang jeg ville til bunns i meg selv gikk jeg ned til jeg følte meg svak som et løv så om en femåring hadde snakket stygt til meg ville jeg blitt redd. Men gjennom det åpenbarte den store friheten seg. Jeg innså hvor fri jeg var, ubegrenset fri, med støtte fra hele universet. Da bestemte jeg meg for å endevende meg selv og mitt liv fullstendig.. Gud hjelper en å gi faen i andres livs-spor og meninger fordi de er så stusselige i forhold til Guds romslige vilje for oss.

Frihet tilhører ikke denne verden, så javisst er det fravær av det ene og det andre her i verden mennesket lider under. Frihet er nettop å være løsrevet fra verden uten at det betyr at man tar avstand til den. Heller tvert imot. Man elsker det som er, og det som er er sannheten, og sannheten er den guddommelige realitet. Frihet og kjærlighet er uadskillelige.Vårt liv er ikke avhengig av verdens betingelser, idet ligger friheten. Vi er evige fordi vi er uadskillelige fra Gud.

Kjærlighet kommer ikke fra verden og kun når kjærligheten manifesteres i verden gis mennesket frihet i verden. Man kan finne frihet i fysiske fengsler og i lidelse fordi friheten ikke er i verden. Ved trengsel blir man skjøvet inn til sin essens der friheten er.

Jeg oppnår frihet når jeg er i kontakt med Gud og er dypt forankret til Ham. Da har ingenting annet noen makt over meg, ingen betydning heller og ingenting er uutholdelig.

Enhet

Jeg har opplevd enhet på den måten at bevisstheten har brutt grensen til det individuelle mennesket uten å forlate det. Det rommer hele mennesket og er vidtrekkende som himmelen. Himmelriket er en paralell verden og himmelsk bevissthet er paralell med den fysiske himmelen. Det er kjærlig lys i det himmelske som omhyller alle. Når vi er i kontakt med dette lys merker man enheten. En deilig sammenbindende kraft. Det er kjærligheten. Å oppleve enhet er som å være i himmelen.

Lidelsen, ikke noe Gud ønsker for oss, men det er en nødvendighet noen ganger.

Jeg lurer på om idealer kan manifesteres i det hele tatt. Fordi idealene er perfekte, og vi er det ikke. Ideer avler kun ideer, til inspirasjon, og som delvis kan vises i vårt uttrykk. Man kan kalle idealer ledestjerner og realiteter.

Noe som ligner ideene vil forandres og forbedres i vårt uttrykk etterhvert , men selve idealene som arketyper er noe bestandig noe. Mønsteret er lagt for evig. Ideer og idealer er ikke det samme. Ideer om det ideelle kan vi få, men idealene er "fastsatt i himmelen".

Jeg tror ikke vi er nødt til å lide pga bruken av fri vilje. Jeg tror heller det motsatte; at når viljen er fri er det lettere å handle i samsvar med Guds vilje. At de er ett når den er fri /løsrevet.

Det er mulig å bli bevisst uten lidelse, men mange trenger å sparkes i baken for å bli oppvakte nok til det. Og disse sparkene gir lidelse. Vi lider så lenge vi ikke er oppvakte og klar over hva vi gjør.

Jeg mener selvsagt ikke at Gud vil at vi skal lide! Jeg har fått et bilde for å illustrere hva jeg mener. Gud ber oss gå den rette sti, ikke sant? Og det er fordi at om vi går utenfor havner vi i grøfta:) He he, nei, det jeg ville si var at du kan se for deg at det er elektrisk gjerde på hver side av livets veg. Når du går for langt ut til den ene siden, som du kan sammenligne med å komme ut av balanse eller overdrive, får du en smekk. Du kan få oppleve noe som skremmer deg f.eks. Gud er som en mor og far på en gang. Han gir deg gode råd, og trøster, men er streng også så du ikke skader deg.

Det er altså når du ikke bryr deg om at det elektriske gjerdet gjør vondt og bare fortsetter å gå i den retning du påfører deg mer og mer lidelse. Og i grøfta har man det heller ikke særlig fint. Eller om det er en skogsti; det er ikke noe vits i å forville seg inn i krattet. Gud vil du skal gå i hans lys. Det gjør du ikke om du gjemmer deg i buskene eller du har "venner" som står så nærme deg at de kaster sin skygge på deg og dermed ser på deg som stygt.

Menneskelig kjærlighet

Jeg er innnerst inne glad i min mor så jeg hjelper henne. Man kan også like noens personlighet svært godt. Men å elske er det jeg gjorde med pappa da jeg ville trenge inn i han med hele meg. Hengi meg totalt og dvele i hans indre i en evighet bortenfor tid. Jeg elsket han fra hans ytterste til hans innerste.

Jeg elsker sønnen min likedan og han meg, tror jeg. Vi gjennomtrenger hverandre. Og det er på dette grunnlaget vi motiveres til å vise hverandre kjærlighet i handling. Det blir lystbetont og ikke en plikt-kjærlig handling fra en voksenrolle. Høflighet er kjærlighet på avstand for de som ikke elsker inni seg, for de som er i en rolle.

Synonymer; gamle ord jeg liker.

Dølge-skjule
fulminant-lynende, strålende.
fyldesgjør - tilfredstiller
forborgen-hemmelighetsfull
forborge-skjule
fordekt-skjult
fagne-motta, velkomme noen
dravat-kastevind
bram-skrytepave
bramfri-beskjeden, likefrem
berømme-rose
avind-misunnelse
avmale-skildre, beskrive
arnested-der noe oppstår og utvikles
attrå-lengsel
deprevasjon-moralsk forfall, fordervelse
divertere-underholde, adsprede
eufemisme-forskjønnende uttrykk
drille med-erte, holde for narr
niding-æreløs person, usling
nedrig
nederdrektig-skurkaktig
lieret-forbundet
lutre-rense
nenne-orke(nenner ikke å si nei)
anmassende-brautende, overmodig, utfordrende
anfekte-bringe ut av fatning, skape uro / tvil, å innpå
aleneste-utelukkende, eneste
almuen-det bred (utdannede)lag av befolkningen
affektere-gi skinn av, late som
aimabel-elskverdig
lamentere-klage, bære sg
laborere-lide, være plaget av
obskurantisme-negativ innstilling til kulturelle fremskritt og opplysning
omsikt-hensyn, omtankenidskrift-ærekrenkende skrift
nidsk.gjerrig
nidkjær-våker over sin rett, ivrig
vånde, sjelssmerte, pine, sorg
vankelmodig- ustadig, vegelsinnet
vederkvege-forfriske
uvand-ikke kresen, uvant, tarvelig

følelsesgjennomtrengt tanke (Funnet i R. Steiners skrifter.)

Rett og galt

Rett og galt

Om noe er moralsk riktig å gjøre
må alltid avgjøres i forhold til noe,
siden ingenting er uriktig i og for seg.
Som lyst f.eks. Å gjøre det man har lyst til
er iorden å velge fremfor en annen ting man bare har lyst til å gjøre,
og hverken er forpliktet til eller skader ved å gjøre.

I forhold til plikt må lysten gå tapt om de strides, og plikten må tape om den står i kontrast til rettferdighet.

Jeg har alltid etterstrebet å gjøre det som både er lystbetont, pliktoppfyllende og rettferdig i ett.

Lunger

http://www.thewhitegoddess.co.uk/articles/mythology_folklore/chinese_dragons.asp

Lunger handler om The Chinese Dragon, or Lung , symbolizes power and excellence, valiancy and boldness, heroism and perseverance, nobility and divinity. A dragon overcomes obstacles until success is his. He is energetic, decisive, optimistic, intelligent and ambitious. Unlike the the negative aspect associated with Western Dragons, most Eastern Dragons are beautiful, friendly, and wise. They are the angels of the Orient. Instead of being hated, they are loved and worshipped. Temples and shrines have been built to honor them, for they control the rain, rivers, lakes, and seas.