Hvis man er innstilt på at lidelse hører med på vegen til Gud så er det greiere å forholde seg til det onde. Kanskje Gud er takknemlig for at vi renser opp i mørket og overvinner det ved hans kjærlighets lys? (jeg vil gjerne vite hvorfor)Om vi kan gjøre Gud takknemlige er det verdt det. Om man finne mening i lidelse er det verdt å lide.
Om man opplever trengsel blir man faktisk skjøvet inn til Gud for å finne ly. Om man opplever det onde som plagsomt i det astrale kan man ved å be om hjelp fra oven komme opp fra det lave og i sikkerhet på et høyere nivå ved å se hva et høyere syn mener er sant og velge dette fremfor det lave synet.
Det onde er alt det negative vi er redd stemmer. Men det stemmer bare til et visst punkt. Det er som en skygge en selv og andre ikke egentlig velger å tro, men likevel farges av i sin framferd. Innerst inne vil alle det gode, innerst inne elsker alle deg på et upersonlig plan, og mener det sanne.
Om man opplever trengsel blir man faktisk skjøvet inn til Gud for å finne ly. Om man opplever det onde som plagsomt i det astrale kan man ved å be om hjelp fra oven komme opp fra det lave og i sikkerhet på et høyere nivå ved å se hva et høyere syn mener er sant og velge dette fremfor det lave synet.
Det onde er alt det negative vi er redd stemmer. Men det stemmer bare til et visst punkt. Det er som en skygge en selv og andre ikke egentlig velger å tro, men likevel farges av i sin framferd. Innerst inne vil alle det gode, innerst inne elsker alle deg på et upersonlig plan, og mener det sanne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar