Jeg lurer på om idealer kan manifesteres i det hele tatt. Fordi idealene er perfekte, og vi er det ikke. Ideer avler kun ideer, til inspirasjon, og som delvis kan vises i vårt uttrykk. Man kan kalle idealer ledestjerner og realiteter.
Noe som ligner ideene vil forandres og forbedres i vårt uttrykk etterhvert , men selve idealene som arketyper er noe bestandig noe. Mønsteret er lagt for evig. Ideer og idealer er ikke det samme. Ideer om det ideelle kan vi få, men idealene er "fastsatt i himmelen".
Jeg tror ikke vi er nødt til å lide pga bruken av fri vilje. Jeg tror heller det motsatte; at når viljen er fri er det lettere å handle i samsvar med Guds vilje. At de er ett når den er fri /løsrevet.
Det er mulig å bli bevisst uten lidelse, men mange trenger å sparkes i baken for å bli oppvakte nok til det. Og disse sparkene gir lidelse. Vi lider så lenge vi ikke er oppvakte og klar over hva vi gjør.
Jeg mener selvsagt ikke at Gud vil at vi skal lide! Jeg har fått et bilde for å illustrere hva jeg mener. Gud ber oss gå den rette sti, ikke sant? Og det er fordi at om vi går utenfor havner vi i grøfta:) He he, nei, det jeg ville si var at du kan se for deg at det er elektrisk gjerde på hver side av livets veg. Når du går for langt ut til den ene siden, som du kan sammenligne med å komme ut av balanse eller overdrive, får du en smekk. Du kan få oppleve noe som skremmer deg f.eks. Gud er som en mor og far på en gang. Han gir deg gode råd, og trøster, men er streng også så du ikke skader deg.
Det er altså når du ikke bryr deg om at det elektriske gjerdet gjør vondt og bare fortsetter å gå i den retning du påfører deg mer og mer lidelse. Og i grøfta har man det heller ikke særlig fint. Eller om det er en skogsti; det er ikke noe vits i å forville seg inn i krattet. Gud vil du skal gå i hans lys. Det gjør du ikke om du gjemmer deg i buskene eller du har "venner" som står så nærme deg at de kaster sin skygge på deg og dermed ser på deg som stygt.
Noe som ligner ideene vil forandres og forbedres i vårt uttrykk etterhvert , men selve idealene som arketyper er noe bestandig noe. Mønsteret er lagt for evig. Ideer og idealer er ikke det samme. Ideer om det ideelle kan vi få, men idealene er "fastsatt i himmelen".
Jeg tror ikke vi er nødt til å lide pga bruken av fri vilje. Jeg tror heller det motsatte; at når viljen er fri er det lettere å handle i samsvar med Guds vilje. At de er ett når den er fri /løsrevet.
Det er mulig å bli bevisst uten lidelse, men mange trenger å sparkes i baken for å bli oppvakte nok til det. Og disse sparkene gir lidelse. Vi lider så lenge vi ikke er oppvakte og klar over hva vi gjør.
Jeg mener selvsagt ikke at Gud vil at vi skal lide! Jeg har fått et bilde for å illustrere hva jeg mener. Gud ber oss gå den rette sti, ikke sant? Og det er fordi at om vi går utenfor havner vi i grøfta:) He he, nei, det jeg ville si var at du kan se for deg at det er elektrisk gjerde på hver side av livets veg. Når du går for langt ut til den ene siden, som du kan sammenligne med å komme ut av balanse eller overdrive, får du en smekk. Du kan få oppleve noe som skremmer deg f.eks. Gud er som en mor og far på en gang. Han gir deg gode råd, og trøster, men er streng også så du ikke skader deg.
Det er altså når du ikke bryr deg om at det elektriske gjerdet gjør vondt og bare fortsetter å gå i den retning du påfører deg mer og mer lidelse. Og i grøfta har man det heller ikke særlig fint. Eller om det er en skogsti; det er ikke noe vits i å forville seg inn i krattet. Gud vil du skal gå i hans lys. Det gjør du ikke om du gjemmer deg i buskene eller du har "venner" som står så nærme deg at de kaster sin skygge på deg og dermed ser på deg som stygt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar