Jeg har nå funnet ut hvordan den voksne og barnet kan bli ett; nemlig i det de glemmer seg selv. Jeg har tenkt tidligere at barnet i meg søker kjærlighet utenfor seg for å føle seg trygg til å være seg. Og jeg har tenkt at den voksne vil vise kjærlighet til verden bare den blir trygg nok på den indre kilde. Men i virkeligheten søker barnet ikke å få kjærlighet, den søker bare et sted å være det det er; kjærlig. Jeg har skrevet tidligere at den voksne er forfengelig for å vinne kjærlighet, men om barnet har en tillit til at det kan være seg, kan den voksne glemme seg selv. Om "de" glemmer seg selv, dvs; hvis jeg glemmer meg selv i tillit til den ytre verdens grunnleggende godhet og i tillit til Guds kjærlighet, vil de være ett. Jeg vil gi kjærlighet som et barn; spontant, lekende og autentisk.
