Eudaimonisme, den sunne egoisme

Eudaimonisme (av gr.), lykkemoral, etisk standpunkt som hevder at lykken er det høyeste gode. Denne kan forstås som sjelelig likevekt (Epikur) el. som størst mulig sanselig nytelse (hedonisme).

http://filosofi.no/etikk/egoisme/
Uttale: eudaimonˈisme
Etymologi: av gr. 'lykke'

Store norske leksikon:
Eudaimonisme – filosofi, lykkemoral, velferdsmoral; etisk lære som hevder at det moralsk rette mål for alle handlinger er å fremme lykke (trivsel, velferd) for den handlende selv (subjektiv eudaimonisme) eller for mennesker i alminnelighet (objektiv, universell eudaimonisme).

For eudaimonismen blir gjerne kjennetegnet på en god eller riktig handling at den er lykkebringende. Filosofiske representanter for eudaimonismen er f.eks. Aristoteles og Epikur; dens skarpeste motstander er Kant, som gjør plikten, uansett lykke og velferd, til grunnlag for moralen. I filosofisk språkbruk bør eudaimonisme holdes ut fra hedonisme, den oppfatning at legemlig lyst er det høyeste gode. Se også etikk, hedonisme, utilitarisme (http://www.snl.no/utilitarisme.)og:(http://no.wikipedia.org/wiki/Utilitarismen).Jeg finner eudaimonisme i familie med regelutilitarism:
Utilitarisme (av lat. utilis, nyttig), nyttefilosofi; filos. teori el. lære som hevder at alle handlinger må bedømmes etter sin nytteverdi. Repr. bl.a. J. Bentham og J.S. Mill med slagordet Størst mulig lykke for det størst mulige antall(sitat fra Caplex)og handlinger bedømmes etter moralske normer og man straffer ikke, men forebygger nye kriminelle handlinger. Utdatert er såkalte aktutilitarisme som bedømmer etter handlingenes konsekvenser.(For hvem kan forutsi og bestemme handlingenes konsekvenser?)

Sjekk dette som Steien skriver om egoisme.Veldig bra skrevet. Ikke noe tull eller tomprat.http://egoist.info/rasjonell_etikk.html

Den onde rota

Jeg vil få revet opp den onde rota som består av å tro det er ondskap innerst inne i folk, og når jeg spør meg hvor den kommer fra husker jeg det. Det var en gang jeg opplevde å tolke min mor til å være hensynsløs. Hun sa at vi skulle flytte fra Moss til Oslo og hva jeg måtte mene (da jeg protesterte) ikke betydde noe. Da jeg fortsatte å protestere og argumenterte i forsvar av meg og broren min kastet hun en tung ting etter meg. Jeg husker godt at jeg hørte det klikket inni hodet mitt og jeg skjønte at virkningen muligens ville bli livsvarig. Jeg så det som om hjernehalvdelene delte seg og at broen mellom var knekt.Og jeg sa det full av harme i stemmen til henne også.

Når mødre eller fedre ikke tror på barnets godhet vil den heller ikke vise seg for dem. Om man henvender seg til andre i tillit til deres empati vil de vekke den også. Det er egentlig opp til enhver. Så å kalle noen uempatiske blir feil, for det er hvordan vi selv henvender oss til andre som avgjør hva vi blir møtt med. Min mor henvendte seg på jakt etter medynk ved å klage. Det funka ikke for å oppnå medfølelse når hun ikke gav uttrykk for å ha tanke for andre enn seg selv. Jeg har ofte tenkt at jeg er ukjærlig, uempatisk og uten medfølelse fordi jeg istedet reagerte med irritasjon og protesterte på hennes utsagn opp gjennom tida. Jeg har egentlig ikke før i dette øyeblikk sett at hun manipulerte når hun oppførte seg slik. Hun hadde ikke tillit til at jeg skulle bry meg og derfor manipulerte hun.Og det var med god grunn hun trodde det når hun selv ikke brydde seg om meg. For med tanke kun for sitt egne ønsker var hun smart nok til å fortså at jeg ikke ville bry meg om kun henne. Jeg tenkte på meg selv og lillebroren min (siden hun ikke gjorde det )som begge hadde det bra i Moss og ingen av oss ville flytte til en stor by. Jeg har alltid tenkt at det var mamma som var egoistisk i denne situasjonen, men det er virkelig ikke hele sannheten. Jeg brydde meg ikke så mye om at hun var sliten av å pendle og var kanskje den største egoisten der og da. Og da kommer vi til det som slo meg igår: den som opplever andre som egoistiske i en situasjon er det selv. Begge tviholder på egne interesser og er så fanget av situasjonen at de ser kun en side av saken og kun i svart hvitt, hvor det sorte er pålagt den andre.

En bahaivenn og terapeut har snakket om at vi ALDRI bør reagere. Ordet reagere står for at man agerer i retur på andres oppførsel uten den nødvendige distansen til å bestemme selv hvordan en vil oppføre seg ,- man er fanget i forhold til en annens oppførsel eller følelsesuttrykk.

Jeg tror at jeg reagerte i protest fordi hun ikke gav uttrykk for at hun tenkte på oss i samme slengen. Hun hadde bare tanke for seg selv som et lite barn som ikke har evne til å ha overblikk og ta ansvar for flere enn seg selv.Jeg protesterte nettop de gangene hun var som et barn med kun tanke på seg selv. Jeg ville så gjerne ha en mamma som brydde seg om meg.

I dette tilfelle hvor roten er ond skal treet opp og kastes på ilden. Det er sikkert en lov i universet som trekker en person til å bli egoistisk i møte med en egoist.
Vedkommende e'r ikke en egoist selv om motparten ser det slik når skyggen av dem selv er kastet ut på den andre- skyggen som dekker blikket for den andre og det det innebærer. Nei, de bare ivaretar den part som ikke er ivaretatt for å skape den helhet Gud ønsker. Å bare bry seg om seg selv er barnaktig fordi det overlater til den andre å ta seg av helheten. Om dette protesteres mot viser det seg en egoist. Aksepteres dette, f.eks i tilfeller der den barnaktige faktisk er et lite barn,vil den andre ta vare på begge og ikke kun seg selv.

Jeg har tenkt ofte at jeg reagerer på svakhet men har ikke kommet til en beskrivelse av hva jeg mener med det. Nå vet jeg det:)Det er svakheten av å ikke ta ansvar og det å ikke takle konfrontasjoner på redelig vis. Da mamma var i konflikt med andre kom hun til meg med sitt syn på saken som ikke innebar omtanke for den andre part. Jeg gidder ikke å ta den andre i forsvar fordi hun selv ikke gidder å bry seg om begge parter i en konflikt. Hun ønsker kanskje der og da at jeg kun har omtanke for henne, men det kunne hun bare glemme. Modne mennesker har omtanke for alle involverte i en sak! Hva som får noen og ikke alle til å bruke tankevirksomheten sin på andres ve og vel og ikke bare sitt eget er et annet spørsmål:) For det lurer jeg på pga mamma og pappa som begge ikke ville ta rollen som foreldre. Hm,jeg tror det handler om å være fanget av "verden" og de dertil skapte "behov". Behovet for å fenge andre innbærer en haug med andre behov. Under behovet for å fenge ligger et barn som ønsker omsorgen den voksne delen av det ikke gir fordi den er opptatt av å fortjene kjærlighet fra andre.