Er ondskap en sykdom psykopater har(som ikke har blitt møtt med empati som liten) og som de overfører til barna ved å ikke vise empati selv? Jeg mener at mangel på empati fra omgivelsene som bitte liten gjør en syk på den måten at en ikke utvikler evnen til empati for seg selv og andre. Mangelen kaller jeg sykdom. Det er også hva jeg vil si er roten til det onde. Om man ikke får kjærlighet hvordan da være kjærlig? Vi er kjærlighetsvesener og blir vi hindret i det kaller jeg det kronisk sykdom med forskjellige symptomer.
Jeg reiv opp ondskapens tre med rota i natt. Ved å se hvor den stammet fra, ja,hvilken episode som utløste endringen av mine personlighetstrekk. Jeg tok den verste episoden jeg vet å ha opplevd, den som gjorde sterkest negativt inntrykk, og så etter om jeg har den samme negative tendensen i meg som det den personen hadde i seg. Og det hadde jeg og dermed er det forløst og borte, og jeg føler meg så bra. Den onde rot har grodd i uempatisk jord.
Jeg føler plutselig det jeg har visst jeg manglet hele tida og er endret i stor grad. Jeg er plutselig mild, god, oppmerksom på alt og alle, setter alle andre før meg selv, har omrokkert på prioriteringsrekkefølgen min, rastløsheten, stresset, engstelsen og kjedsomheten er borte. Jeg har det så bra for jeg er endelig KJERNEsunn!:)
Jorda den onde rot har fått feste i er en jord så fattig på empati. Ingen annen jord finnes for ondskapens rot, tror jeg. Og treet og rota er en illusjon og jorda kun en mangel og like fullt uten realitet. Det finnes bare kjærlighet, og mangel på tillit til den. Mangel på tillit er en mangel og derfor ingenting. Mangler du tillit lever du i illusjonens verden; du bygger deg masse dilldall og lever utilfreds. Vi har et valg om å ha tillit til kjærligheten i alle levende vesener hver dag. Mennesker er som gruver du kan utvinne gull om det er det du ser etter i dem. Om du tror de bare har kaldt jern er det ikke annet du vil se heller, fordi da putter du ikke lyset ditt inn i gruven.
Det er handlinger som skal dømmes som onde(, men også hensikt). De som følger en etikk som er psykopatisk; "det er greit å skade andre om det må til for at jeg får det jeg vil ha" tillater seg å utføre onde gjerninger pga denne tanken i bakhodet. Jeg unngår psykopater, you bet!Når det er sagt tror jeg alle har vært fristet til å være overmåte egoististisk som en psykopat noen ganger for å få det de vil. Derfor er det fint de finnes sånn at man får luket ut slike tendenser i seg selv.
Ondskap er en sykdom grunnet en mangel på empati det gror onde handlinger opp fra basert på tanker som har blitt gale pga denne mangel. Alt kan rette seg igjen ved empati som gir rom, og kjærlighetsenergien gir kraft til å snu om på tankene.
Og gjerningsmannen -eller damen (psykopati er likt fordelt mellom kjønn) er i Guds rike ikke dømt,tror jeg, fordi der dømmes man etter om man har gode frukter. Alt det negative og ingen frukter i det hele tatt regnes ikke og derfor står personen bare fattig i møte med Gud og den åndelige verden. Personen dømmes og straffes i denne verden etter sine ugjerninger slik at det ikke blir nødvendig at det gjøres på den andre siden(også). Det er ikke Gud som hiver det dårlige tre på ilden, det er det personen selv som gjør når den innser sin åndelige fattigdom, skyld, sitt savn etter kjærlighet eller hva det måtte være. Jeg tilgir alle psykopater fordi de kan ikke noe for at de ikke fikk empati og det rommet det gir dem til å undersøke sitt indre følelsesliv og handle basert på det det forteller dem. De har ikke grunnlaget som skal til for å være gode. Jeg tror vel ikke akkurat at de får en æresmedalje i himmelen for å være en foraktet person, men jeg tror ikke de får det noe ille når de forlater det fysisk legemet heller.De får det nok bedre enn de noen gang har hatt, og blir ydmyke når de ser hvor arme de selv står og at de elskes tross alt de har gjort. Her på jorden var de de største, på den andre siden blir de de minste. Men alle har sin styrke på visse områder,selvsagt.
Smerte og lidelse er ikke sykdom. Når definisjonen av sunnhet er fravær av lidelse og smerte sukker jeg. Det passer dårlig sammen med den åndelige veg og er basert på verdier som velbehag, trygghet og forutsigbarhet. Når noe ondt springer ut fra negative tanker - man kan kalle vrangforestillinger, siden de er omvendt av de himmelske,- det er sykdom. Ondskap smitter! Om ikke det er sykt vet ikke jeg.
En ond person er ikke besatt av en djevel eller påvirket av satan, men er så opptatt av seg selv at det nærmer seg besettelse. Den største frihet vi mennesker kan få er å være fri fra oss selv.
Å være svært influert av andre som er hensynsløst egoistiske kan også være som en besettelse-
som bringer frem det verste i en, som var man besatt av en djevel.
I møte med ondskap er det en line man må gå på; man må ikke være for sterk så man selv blir ond
og ikke for svak så en knekker under deres makt. Det er her det er viktig at Gud kommer inn og løsriver oss.
Jeg reiv opp ondskapens tre med rota i natt. Ved å se hvor den stammet fra, ja,hvilken episode som utløste endringen av mine personlighetstrekk. Jeg tok den verste episoden jeg vet å ha opplevd, den som gjorde sterkest negativt inntrykk, og så etter om jeg har den samme negative tendensen i meg som det den personen hadde i seg. Og det hadde jeg og dermed er det forløst og borte, og jeg føler meg så bra. Den onde rot har grodd i uempatisk jord.
Jeg føler plutselig det jeg har visst jeg manglet hele tida og er endret i stor grad. Jeg er plutselig mild, god, oppmerksom på alt og alle, setter alle andre før meg selv, har omrokkert på prioriteringsrekkefølgen min, rastløsheten, stresset, engstelsen og kjedsomheten er borte. Jeg har det så bra for jeg er endelig KJERNEsunn!:)
Jorda den onde rot har fått feste i er en jord så fattig på empati. Ingen annen jord finnes for ondskapens rot, tror jeg. Og treet og rota er en illusjon og jorda kun en mangel og like fullt uten realitet. Det finnes bare kjærlighet, og mangel på tillit til den. Mangel på tillit er en mangel og derfor ingenting. Mangler du tillit lever du i illusjonens verden; du bygger deg masse dilldall og lever utilfreds. Vi har et valg om å ha tillit til kjærligheten i alle levende vesener hver dag. Mennesker er som gruver du kan utvinne gull om det er det du ser etter i dem. Om du tror de bare har kaldt jern er det ikke annet du vil se heller, fordi da putter du ikke lyset ditt inn i gruven.
Det er handlinger som skal dømmes som onde(, men også hensikt). De som følger en etikk som er psykopatisk; "det er greit å skade andre om det må til for at jeg får det jeg vil ha" tillater seg å utføre onde gjerninger pga denne tanken i bakhodet. Jeg unngår psykopater, you bet!Når det er sagt tror jeg alle har vært fristet til å være overmåte egoististisk som en psykopat noen ganger for å få det de vil. Derfor er det fint de finnes sånn at man får luket ut slike tendenser i seg selv.
Ondskap er en sykdom grunnet en mangel på empati det gror onde handlinger opp fra basert på tanker som har blitt gale pga denne mangel. Alt kan rette seg igjen ved empati som gir rom, og kjærlighetsenergien gir kraft til å snu om på tankene.
Og gjerningsmannen -eller damen (psykopati er likt fordelt mellom kjønn) er i Guds rike ikke dømt,tror jeg, fordi der dømmes man etter om man har gode frukter. Alt det negative og ingen frukter i det hele tatt regnes ikke og derfor står personen bare fattig i møte med Gud og den åndelige verden. Personen dømmes og straffes i denne verden etter sine ugjerninger slik at det ikke blir nødvendig at det gjøres på den andre siden(også). Det er ikke Gud som hiver det dårlige tre på ilden, det er det personen selv som gjør når den innser sin åndelige fattigdom, skyld, sitt savn etter kjærlighet eller hva det måtte være. Jeg tilgir alle psykopater fordi de kan ikke noe for at de ikke fikk empati og det rommet det gir dem til å undersøke sitt indre følelsesliv og handle basert på det det forteller dem. De har ikke grunnlaget som skal til for å være gode. Jeg tror vel ikke akkurat at de får en æresmedalje i himmelen for å være en foraktet person, men jeg tror ikke de får det noe ille når de forlater det fysisk legemet heller.De får det nok bedre enn de noen gang har hatt, og blir ydmyke når de ser hvor arme de selv står og at de elskes tross alt de har gjort. Her på jorden var de de største, på den andre siden blir de de minste. Men alle har sin styrke på visse områder,selvsagt.
Smerte og lidelse er ikke sykdom. Når definisjonen av sunnhet er fravær av lidelse og smerte sukker jeg. Det passer dårlig sammen med den åndelige veg og er basert på verdier som velbehag, trygghet og forutsigbarhet. Når noe ondt springer ut fra negative tanker - man kan kalle vrangforestillinger, siden de er omvendt av de himmelske,- det er sykdom. Ondskap smitter! Om ikke det er sykt vet ikke jeg.
En ond person er ikke besatt av en djevel eller påvirket av satan, men er så opptatt av seg selv at det nærmer seg besettelse. Den største frihet vi mennesker kan få er å være fri fra oss selv.
Å være svært influert av andre som er hensynsløst egoistiske kan også være som en besettelse-
som bringer frem det verste i en, som var man besatt av en djevel.
I møte med ondskap er det en line man må gå på; man må ikke være for sterk så man selv blir ond
og ikke for svak så en knekker under deres makt. Det er her det er viktig at Gud kommer inn og løsriver oss.
