Er det å gi uttrykk for sinne overfor en sinnet gjelder nødvendigvis så ille?

Jeg synes sutring, klaging og baksnakking er verre enn at noen kommer med et kort og saklig sinneutbrudd jeg kanskje fortjener og bør ta til etterretning. Ja det føles som invadering men noen ganger trenger man det for å vekkes. Det er dog viktig at den som hadde utbruddet sier unnskyld etterpå fordi det var plagsomt for den andre. Om man absolutt ikke takler sinne kan det være stolthet som står i vegen bare. Jeg kan bli veldig fort sint og har gitt opp å kontrollere det. Jeg forsøker å finne grunnen til at jeg blir sint istedet og ser om det er noe å gjøre med det slik at sinne ikke trenger å oppstå like ofte. Det funker. Det er frykt som ligger under og ofte er det jeg frykter ikke reelt. Det er kuult å finne ut. Føler meg litt som en dust etterpå ved tanken på å ha blitt sint for noe jeg ikke hadde trengt å blitt sint over, men hey, vi lærer så lenge vi lever, ved å fjerne slør som er foran sannheten.