Vold er et problem overalt og handler vel dypt sett om et fortvilet forsøk på å tvinge til seg kjærlighet man ikke tror man kan få på. Og akkurat det er noe alle har gjort. Det er mange måter å gjøre det på.
Noen påstår de ikke har kontroll over sinnet sitt, at det bare svartner for dem. Men enten tillater vi oss å bruke vold eller ikke. Noe i oss sier det er greit ellers hadde vi ikke gjort det.
Jeg tror mye av det som provoserer til vold er basert på misforståelser. Jeg f.eks tolket det at mamma ikke gav meg respons da jeg ville prate, som at hun ikke brydde seg og ikke tok meg på alvor. Men sannheten er sikkert den at hun ikke forsto meg og er ukonsentrert. Denne misforståelsen ble jeg sint av.
En annen misforståelse jeg har blitt svært fortvilet pga er når jeg ikke har fått respons pga det jeg tolket som feighet. At den andre ikke tørte å være ærlig tok jeg ikke hensyn til.
En tredje gang var da en ikke taklet en konfrontasjon, ikke ville høre, bare gikk. Dette var uforståelig for meg og jeg ble sint og tok det som en personlig fornærmelse, men nå vet jeg at han ble redd for å bli sint på meg.
Jeg misforsto disse gangene fordi jeg trodde andre var som meg selv. Jeg må huske å spørre den andre hvorfor de oppfører seg som de gjør.
Vi er ikke her for å forandre på andre. Ikke for å tvinge til oss noe heller. Vår maktesløshet er vi bare nødt til å kjenne på. Det er greit å være fortvila og lei seg. Man er ikke svak da. Man er faktisk sterk når man oppgir kontrollen og gir slipp på egenviljen. Når ord ikke når fram er det mange som tyr til vold for å uttrykke seg, men om man heller kjenner på maktesløsheten og oppgir egenviljen vil man lage et rom for at man kan motta en ide' man ikke hadde tenkt på tidligere som en løsning på knuten.
Noen kjemper liksom for livet. Tror de må forte seg, ha kontroll etc. De er redd for å miste noe. Men hva er en redd for å miste?
Alle ufølsomme ord, alle hersketeknikker, det hele er vold om man tenker svart-hvitt. Alt som ikke skjer med kontakt med hjertet er en type vold som opprettholder skjoldet mennesker bærer. Enten er man hjertelig eller så er man det ikke.
Alle har ulik motivasjon til å være gode og sette andre foran seg selv. For meg er det kjærlighet til rettferdigheten som forteller meg at å bruke vold er feil de gangene jeg ikke føler medfølelse, og å ty til vold er vrangen av mitt ideal som er å sette andre foran meg selv. Det er heller ikke rett å ikke behandle andre med respekt.
Det er lett å tenke at den andre er så urimelig at man kan tillate seg å oppføre seg litt dårlig på en eller annen måte.
Det er da det er viktig å ha i bakhodet at vi alle har svakheter og ikke har ansvar for å forandre den andre med en noen form for tvang. Og ikke minst innrømme at vi ikke forstår den andre straks vi oppfatter at vi ikke gjør det, og be om forståelse fra denne eller om det ikke nytter; spørre Gud.
Det er når vi kjenner frykt ved å stå overfor det vi ikke forstår at vi kommer i forsvar og tar i bruk en av de mekanismene vi er vant til å bruke. Om vi kan være oppvakte nok i det øyeblikket vi blir redde/overrasket/provosert etc. kan vi unngå å gå i forsvar eller gi slipp på det forsvaret vi gjenkjenner vi tar i bruk.
For meg har det handlet om tillit til at andre har Gud i seg og vil det gode, sanne og ekte. Om de ikke vil det tilsynelatende, så kan jeg oppnå tillit til at de egentlig vil det. For å forstå andre er man nødt til å sette andre foran seg selv. Har man det som en grunnleggende innstilling kan det også skje at man gjør det.
Noen påstår de ikke har kontroll over sinnet sitt, at det bare svartner for dem. Men enten tillater vi oss å bruke vold eller ikke. Noe i oss sier det er greit ellers hadde vi ikke gjort det.
Jeg tror mye av det som provoserer til vold er basert på misforståelser. Jeg f.eks tolket det at mamma ikke gav meg respons da jeg ville prate, som at hun ikke brydde seg og ikke tok meg på alvor. Men sannheten er sikkert den at hun ikke forsto meg og er ukonsentrert. Denne misforståelsen ble jeg sint av.
En annen misforståelse jeg har blitt svært fortvilet pga er når jeg ikke har fått respons pga det jeg tolket som feighet. At den andre ikke tørte å være ærlig tok jeg ikke hensyn til.
En tredje gang var da en ikke taklet en konfrontasjon, ikke ville høre, bare gikk. Dette var uforståelig for meg og jeg ble sint og tok det som en personlig fornærmelse, men nå vet jeg at han ble redd for å bli sint på meg.
Jeg misforsto disse gangene fordi jeg trodde andre var som meg selv. Jeg må huske å spørre den andre hvorfor de oppfører seg som de gjør.
Vi er ikke her for å forandre på andre. Ikke for å tvinge til oss noe heller. Vår maktesløshet er vi bare nødt til å kjenne på. Det er greit å være fortvila og lei seg. Man er ikke svak da. Man er faktisk sterk når man oppgir kontrollen og gir slipp på egenviljen. Når ord ikke når fram er det mange som tyr til vold for å uttrykke seg, men om man heller kjenner på maktesløsheten og oppgir egenviljen vil man lage et rom for at man kan motta en ide' man ikke hadde tenkt på tidligere som en løsning på knuten.
Noen kjemper liksom for livet. Tror de må forte seg, ha kontroll etc. De er redd for å miste noe. Men hva er en redd for å miste?
Alle ufølsomme ord, alle hersketeknikker, det hele er vold om man tenker svart-hvitt. Alt som ikke skjer med kontakt med hjertet er en type vold som opprettholder skjoldet mennesker bærer. Enten er man hjertelig eller så er man det ikke.
Alle har ulik motivasjon til å være gode og sette andre foran seg selv. For meg er det kjærlighet til rettferdigheten som forteller meg at å bruke vold er feil de gangene jeg ikke føler medfølelse, og å ty til vold er vrangen av mitt ideal som er å sette andre foran meg selv. Det er heller ikke rett å ikke behandle andre med respekt.
Det er lett å tenke at den andre er så urimelig at man kan tillate seg å oppføre seg litt dårlig på en eller annen måte.
Det er da det er viktig å ha i bakhodet at vi alle har svakheter og ikke har ansvar for å forandre den andre med en noen form for tvang. Og ikke minst innrømme at vi ikke forstår den andre straks vi oppfatter at vi ikke gjør det, og be om forståelse fra denne eller om det ikke nytter; spørre Gud.
Det er når vi kjenner frykt ved å stå overfor det vi ikke forstår at vi kommer i forsvar og tar i bruk en av de mekanismene vi er vant til å bruke. Om vi kan være oppvakte nok i det øyeblikket vi blir redde/overrasket/provosert etc. kan vi unngå å gå i forsvar eller gi slipp på det forsvaret vi gjenkjenner vi tar i bruk.
For meg har det handlet om tillit til at andre har Gud i seg og vil det gode, sanne og ekte. Om de ikke vil det tilsynelatende, så kan jeg oppnå tillit til at de egentlig vil det. For å forstå andre er man nødt til å sette andre foran seg selv. Har man det som en grunnleggende innstilling kan det også skje at man gjør det.
