Jeg har gang på gang i mitt liv vært ute av meg; avhengig av andre fordi de ikke gir meg det jeg ønsker,nemlig anerkjennelse. Først mamma. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra henne før jeg bare måtte innrømme at anerkjennelse måtte jeg bare gi opp å få. Det tok tid før jeg ville gi opp å få det fordi sorgen ved en slik innrømmelse er stor.Det samme med pappa. Det har vært vanskelig å gi slipp på han også uten først å ha blitt anerkjent. Fordi anerkjennelse er det som setter en fri. Fri fra dem. For i anerkjennelsen elsker de deg som du er,fullstendig. De som ikke finner det andre steder og på det vis kan rive seg løs er det synd på,synes jeg. De er ute av seg konstant,og forferdelig forferdelig triste. Jeg møtte en gang en healermann. Han bekreftet hele meg. Jeg er svært takknemlig for det. Jeg følte meg virkelig elsket.
Når man er vant til å ikke bli anerkjent er det lett å gå i en felle som er å gå inn i en relasjon som er lik den man er vant til. Den uten anerkjennelse. Men Gud kan anerkjenne hver og en av oss slik at vi ikke trenger å anstrenge oss for å bli godtatt av andre.
Jeg vet det er mange som kjenner seg igjen i det å ville bli godtatt av andre og ikke føle seg fri pga dette motivet.Men det er motivet som er fengselet. Jeg vil at alle skal bli fri til å være seg selv,fordi alle er vakre slik de er, selv om ikke alle vil anerkjenner det. Det er bortkastet tid og sorg å vente å bli anerkjent av mennesker som kanskje ikke anerkjenner seg selv engang og venter på akkurat det samme. Hvordan gi noe man selv søker? La oss gi det andre trenger. La oss anerkjenne hverandre. La oss se bak forsvaret som er skapt fordi de ikke er anerkjent.
Når man er vant til å ikke bli anerkjent er det lett å gå i en felle som er å gå inn i en relasjon som er lik den man er vant til. Den uten anerkjennelse. Men Gud kan anerkjenne hver og en av oss slik at vi ikke trenger å anstrenge oss for å bli godtatt av andre.
Jeg vet det er mange som kjenner seg igjen i det å ville bli godtatt av andre og ikke føle seg fri pga dette motivet.Men det er motivet som er fengselet. Jeg vil at alle skal bli fri til å være seg selv,fordi alle er vakre slik de er, selv om ikke alle vil anerkjenner det. Det er bortkastet tid og sorg å vente å bli anerkjent av mennesker som kanskje ikke anerkjenner seg selv engang og venter på akkurat det samme. Hvordan gi noe man selv søker? La oss gi det andre trenger. La oss anerkjenne hverandre. La oss se bak forsvaret som er skapt fordi de ikke er anerkjent.
