Å slipe det grove

Det er snakk om å skille mellom godt og ondt fordi vi ønsker det gode. Det som tilhører lyset og ikke ligger i skyggen av Guds rike. Du også foretrekker en edel oppførsel fremfor en vulgær, grov og nedrig, gjør du ikke? Du også ønsker vel at mennesker rundt deg er hensynsfulle mot deg og ikke bare tenker på seg selv? Når man vil la seg inspirere av idealer om det perfekte mennesket, et fullgodt og sant menneske, må man skille mellom det uedle og det edle. Vi er alle diamanter, ja, men slipingen skjer når vi får påkjenninger i verden.

Prøvelser og belastninger i verden sliper oss og jager oss til Gud. Så våre fiender er egentlig våre beste venner, selv om det er tøft.

Jeg tror en himmelsk og fullkommen verden finnes fordi ideen av den finnes. Men jeg tror vi kan utvikles i det uendelige og forfines ved å velge bort (ofre i kristen språkdrakt) det grove for det fine etterhvert som vi finner en bedre erstatning for noe vi allerede kjenner til. Jeg kan ikke tenke meg det finnes en grense på hvor fint noe kan være.

Det får meg til å tenke på Eric Pearl. Han hadde ikke hatt noe med det åndelige å gjøre før han plutselig kunne heale og påsto at han var kanal for den fineste, høyeste energien som fantes. Hvordan kunne han vite hva som er den høyeste? Den energien han formidler er slett ikke høy, jeg har testen den. Energien hadde ikke høyere intelligens enn et normalt menneske har. Jo finere energi jo bedre kan den løfte det tyngste i oss.

Hva betyr det å ha et rent hjerte?

Jeg synes det er godt sagt av Zeth om selvrettferdiggjørelse. At den eneste synd er selvrettferdighetsgjørelsen. For det er jo en slags dom å påstå for seg selv:" jeg er skyldfri". En dom det er opp til Gud å foreta, ikke noe menneske. Dermed stenger man døra for Gud og all ens ydmykhet er borte.

Med kontakten til vår essens vet vi selv hva som er rent og urent, sant og usant. Med urent mener jeg at man er klar over at man forgriper seg/krenker eller utnytter noen.
Jeg tror noen handler ondt når de sier til seg selv at de har rett til å gjøre som de gjør til tross for skadene det bringer fordi de har en grunn de mener er god nok. Med det i tankene dreper folk hverandre, voldtar osv. En voldtektsforbryter sa: "Ingen sier nei til meg. Jeg har rett til sex.". Eller idealer om en ren menneskerase. Den farlige selvrettferdiggjørelsen, altså. Er vi usikre på om det vi vil gjøre er ok burde vi spørre himmelen om de synes det ser pent ut.

Man kan bruke metaforer som lukket hjerte, men også snakke om hva som bor i hjertet. Det siste tror jeg handler om hva man vil ha, hva man begjærer. Om man trekkes mot det gode og edle, eller dveler ved det negative med en fordømmende holdning, utnytter andre etc.med sitt materialistiske syn.

Bahaullah skriver at Vennen (Gud) og fienden kan ikke bo i samme hjerte, så en må kastes ut. Grovt skissert betyr det vel det lavere og det høyere selvet. Man kan vende bevissthen opp eller ned.

Jeg registrerer negative tanker som er basert på frykt og kommer ,gjerne i form av selvkritikk fra under hodet mitt i auraen. De feier jeg bort. Og jeg registrerer tanker som kommer fra over hodet mitt. De tar jeg velkomment imot fordi de er nærmere sannheten.

Jeg henter de negative tankene inn i bevisstheten med mine spørsmål av usikkerhet. Jeg opplever da at jeg går ut av meg selv og betrakter fra utsiden. Vi vet at sannhet kun kan forståes subjektivt, så det er bare overfladisk det man ser der ute. Et eksempel på en slik overfladisk betraktning er å kalle noen utålmodig. Det sier ingenting om en person.

Og når jeg spør oven fordi jeg er usikker på noe får jeg svar derfra. Hele tiden henvender vi oss til det høye eller det lave. Midt imellom står vi hvor vi forsøker å tenke oss til ting og innbilde oss ting uten at det blir særlig tilfredstillende.