Gud er på den andre siden av fjellet.

For tiden har jeg kjærlighetssorg. Jeg lengter etter den ubetinga kjærligheten som kommer fra Gud. Jeg savner den ikke når jeg tjener mennesker, men når jeg er alene skulle jeg gjerne sett den komme meg i møte. Jeg har pause fra johannesurt nå etter en ukes bruk eller noe sånt, til jeg får den nye, fra et bedre merke (Perika). Jeg ble så sløv og trøtt av den fra Now foods. Den tok dog vekk aggresjonen min. Aggresjonen er sterkere tilbake nå etter at jeg ikke har tatt urten på 2 dager. Jeg fikk veldig vondt i magen både da jeg begynte med urten og da jeg slutta med den. Men at jeg fikk vondt i magen nå i natt var tydeligvis psykisk fordi det var mye mindre vondt etter at jeg hadde kjent på smerten og grini idag.

Jeg har en liten grad av depresjon. Jeg hadde ikke hørt om dystemi. Har du? Det er når man er nedstemt, men ikke alvorlig langt nede, i lang tid. Jeg har trolig en mild form for dystemi og grunnen er at jeg savner den guddommelige kjærligheten. Jeg tror det på grunnlag av det faktum at den kjærlighetssorgen dukker opp med jevne mellomrom.

Det er bare smertefullt å gå denne kjærligheten i møte fordi når jeg gjør det må jeg gjennom alt det som står i vegen mellom oss. Og nå sitter det så hardt og dypt i kroppen. Det ser ut som jeg beveger meg dypere og dypere i kroppen for hver gang jeg skal forløse noe som er i vegen. Og det blir bare vondere og vondere. Før gikk jeg Gud i møte med letthet og forløste det som var i vegen med iver. Nå unngår jeg det fordi det er så tungt og vondt. Det hadde jeg aldri trodd mitt fremtidige jeg skulle gjøre for noen år siden. Aldri. Ikke jeg som var så ivrig etter å kjenne Gud og gjorde hva som helst for en stråle fra Ham.

Jeg skriver at Gud er på den andre siden av fjellet i tittelen fordi det harde og vonde i kroppen min minner meg om å hakke i fjell og fordi jeg ikke ser Gud selv om jeg hakker. Eller, det er jo ikke jeg som hakker. Det er jo Guds energi som forløser. Så det er sånn Gud jobber nå. Inni kroppen. Hvorfor? Trolig fordi Han vil at jeg skal bli enda mer tjenestevillig. At jeg med større letthet og fleksibilitet utfører det som behøves. Ja:) Det er jo fantastisk! For en ære. Gud kommer med vannet og skyller ut min hardhet. For ja, jeg er hard! Hard som nettopp stein.

At de svarte steinene glitrer noen ganger skyldes ikke edelstener i fjellet. Nei, det er bare verdiløst kråkesølv. Og jeg må ikke tro hardhet er godt for noe noen gang. Man kan flyte, man kan sveve. Man må ikke kjempe imot noe, fordi det er ikke noe utenfor meg som er i vegen mellom Gud og meg. Det er bare min egen hardhet som er i vegen, mellom meg og Gud og mellom meg og mennesker. Det er min hardhet som hindrer meg i å motta menneskers kjærlighet.

Spikrer meg opp på veggen.

Det er mamma jeg tenker på. Hun nagler meg fast når hun gir uttrykk for sine betraktninger. Ikke tro de er av intellektuell art selv om jeg bruker ordet betraktninger. Å nei, hun betrakter bare fysiske ting. Hun presterte å spørre om jeg hadde lagt på meg i det siste fordi hun syntes det så ut som jeg hadde fått mer mukler i rompa. Seriøst? Hvor nøye gransker hun kroppen min om hun klarer å se det etter bare noen ukers styrketrening? Dessuten har jeg ikke lagt på meg. Det var sikkert bare buksa som fikk rompa til å se en smule annerledes ut enn i andre bukser jeg har hatt på meg når hun har sett meg. Ærlig talt, er det ikke annet å fokusere på og granske! Rompa mi, liksom, ja, veldig spennende. Så spennende at hun ser skikkelig nøye og til og med reflekterer rundt det. Vel, det er samme dama som overraskende uttalte at hun ble bekymret når jeg gikk ned i vekt. Hun, som har vært så behjelpelig med å vedlikeholde mitt overdrevne kroppsfokus ved å granske meg som med et forstørrelsesglass. Hengt meg opp på veggen som om jeg var et flatt bilde.

Hun kan ikke være klar over hvor hemmende det er når hun gjør det, at det ikke blir noe utfoldelsesrom når hun er så nærgående. Jeg er en sak som granskes og bedømmes. Det er ganske angstskapende fordi ikke aner jeg hvorfor hun gjør det og hva hennes dom blir. Et kritisk øye ser feilene. Jeg trodde dette var over. Men igjen lar hun ikke kroppen min være i fred for bemerkninger. Jeg hater så indelig at folk er opptat av kroppen min. Sånn som han idiotiske grisen i Fetsund som snakket om sine fantasier om hvordan jeg så uten uten klær hver bidige kveld i flere måneder! Jeg mener, seriøst, hvordan er det mulig å tillate seg noe slikt? Hvor lavt går det an å synke i smålighet? Hvorfor gjøre andre så ufrie ved å selv ta seg sånne friheter de ikke har rett på siden det går utover andre? Seriøst, hvor er deres bevissthet? Berøvet av begjær?

Michael Shapcott illustrasjoner