Spikrer meg opp på veggen.

Det er mamma jeg tenker på. Hun nagler meg fast når hun gir uttrykk for sine betraktninger. Ikke tro de er av intellektuell art selv om jeg bruker ordet betraktninger. Å nei, hun betrakter bare fysiske ting. Hun presterte å spørre om jeg hadde lagt på meg i det siste fordi hun syntes det så ut som jeg hadde fått mer mukler i rompa. Seriøst? Hvor nøye gransker hun kroppen min om hun klarer å se det etter bare noen ukers styrketrening? Dessuten har jeg ikke lagt på meg. Det var sikkert bare buksa som fikk rompa til å se en smule annerledes ut enn i andre bukser jeg har hatt på meg når hun har sett meg. Ærlig talt, er det ikke annet å fokusere på og granske! Rompa mi, liksom, ja, veldig spennende. Så spennende at hun ser skikkelig nøye og til og med reflekterer rundt det. Vel, det er samme dama som overraskende uttalte at hun ble bekymret når jeg gikk ned i vekt. Hun, som har vært så behjelpelig med å vedlikeholde mitt overdrevne kroppsfokus ved å granske meg som med et forstørrelsesglass. Hengt meg opp på veggen som om jeg var et flatt bilde.

Hun kan ikke være klar over hvor hemmende det er når hun gjør det, at det ikke blir noe utfoldelsesrom når hun er så nærgående. Jeg er en sak som granskes og bedømmes. Det er ganske angstskapende fordi ikke aner jeg hvorfor hun gjør det og hva hennes dom blir. Et kritisk øye ser feilene. Jeg trodde dette var over. Men igjen lar hun ikke kroppen min være i fred for bemerkninger. Jeg hater så indelig at folk er opptat av kroppen min. Sånn som han idiotiske grisen i Fetsund som snakket om sine fantasier om hvordan jeg så uten uten klær hver bidige kveld i flere måneder! Jeg mener, seriøst, hvordan er det mulig å tillate seg noe slikt? Hvor lavt går det an å synke i smålighet? Hvorfor gjøre andre så ufrie ved å selv ta seg sånne friheter de ikke har rett på siden det går utover andre? Seriøst, hvor er deres bevissthet? Berøvet av begjær?