Styrke og svakhet

Jeg fikk i lang tid prestasjonsangst nærmest av idealet: bringe Gud ned på jorda. Det er greit det når tida er inne men først må man finne Gud og bli kjent med Han. Slik jeg ser det gikk jeg inn og da jeg hadde lært masse på vegen og kommet helt inn ble jeg møtt av himmelen med: ok, og nå skal du ut igjen og dele det du har lært. Da jeg var ute føltes det meningsløst i begynnelsen fordi jeg til nå hadde funnet mening i å lytte inn, og ikke på andres behov. Igjen sa Gud: "det er tiden for å tjene andre nå". Disse ord må komme når de passer. Man må finne "jording" i Gud før man kan bringe Han ned på jorda:) Når man tjener andre skjer det i en sammenheng med Gud mens man glemmer seg selv uten å være selvutslettende.

Vi kan ikke være separert fra Gud men vi kan føle at noe er i vegen. Og grunnen til det kan vi gjøre noe med.

For å unngå at vi skal føle at noe er i vegen har Gud gitt oss bud, et kall og en samvittighet. Holder vi oss til disse tre veiledninger har vi ikke noe i vegen som plager oss og hindrer oss i å elske.

Jeg har et svart hvitt syn på styrke og svakhet. Er styrke eller svakhet istedet situasjonsbestemt? Jeg har aldri tenkt på styrke og svakhet i forhold til situasjoner, kun som noe i mennesket isolert sett. Men det er utrolig hva som kommer ut av oss når det gjelder. I nye situasjoner kommer egenskaper fram vi ikke ante vi hadde. Så ER vi ditt og datt? Er vi svake og sterke på visse ting? Eller er det slik at vi er vant til å bruke visse egenskaper og derfor identifiserer oss med dem og av den grunn tror at vi ikke har andre egenskaper like sterkt? Både- og? Siden de vi bruker mest blir bedre utviklet og lettere tilgjengelige? Jeg har blitt så overrasket over meg selv at jeg vet neimen ikke om mitt syn: "vi har visse sterke egenskaper og andre som ikke er så sterke" stemmer. Det som bestemmer hvilke egenskaper jeg bruker er min egen vilje: Har jeg lyst eller ikke? Det er spørsmålet.har jeg lyst er jeg åpen og da kommer det som trengs til uttrykk. Dydene henger jo sammen. Tar vi fram e'n dyd i kjærlighet til andre er de andre der tilgjengelig. Men er de fremme i like stor grad? Det vil jeg vite.

Samlet sett så trenger vi alle der de passer best, utfra deres styrke har jeg tenkt. Og deres svakhet/mangler er tomme hull som ikke synes i enhetsperspektivet. Ikke rart vi er her på jorda. Her synes svakhetene våre slik at vi kan se hva vi trenger å jobbe fram.

Innadvendthet

Jeg har vært en stor dustemikkel. Jeg har tenkt at det å være innadvendt og dermed ikke-givende og aktiv i verden har vært noe å skamme seg over fordi jeg har bare sett det positive ved det for andres skyld på lang sikt og ikke her og nå. Jeg har vært dum,altså. Ikke himle med øya nå:) Jeg har ikke sett at innadvendthet er et mørke av åpenhet/mottakelighet for inntrykk både fra den indre og den ytre verden samtidig, og at denne åpenheten, selv om den ikke er en ressurs, er en gjenkjennelses-, bekreftelses- og anerkjennesesmulighet en kan bruke i møte med andre og seg selv(sitt indre). Det er dager vi vil snakke og det er dager vi vil høre.Begge dager er like verdifulle. Å se at alt kan brukes til noe positivt er en stor glede og befrielse.

I denne innadvendte fasen er man mer følsom og lyttende,som sagt. Da er det lett at man merker indre smerte fra ubearbeidede ting som presser på. Gi deg selv det rommet alene til å lytte til dette. Det er dette du oppfanger i denne periode du har å gi når den utadvendte perioden finner sted. Jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg har villet lytte inn og ikke villet gi øre og øye ut til andre om det ikke er noe viktig, men om noen skulle ha blitt sure så kunne jeg bare på en måte ha forklart at jeg er i gruven og henter edelstener. At den ene vil inn i seg selv er ofte konfliktskapende i nære forhold om den andre ikke kan forstå behovet og/eller vil ha oppmerksomhet uansett andres behov.

Alt i skaperverket bølger i sammentrekning og åpenhet, igjen og igjen. Musklene, pusten, bølgene. Jeg har tenkt at man er sammentrukket når man er innadvendt, men det er det motsatte som er sant. Er man åpen er de da man er dypt inne i seg selv. Når man er sammentrukket er man mer overfladisk i ens møte med verden. Åpenheten er feminint og ikke vært like verdsatt i samfunnet vårt før nå. Dette har derfor ikke blitt fokusert på i samme grad for å finne det positive det innebærer.