Innadvendthet

Jeg har vært en stor dustemikkel. Jeg har tenkt at det å være innadvendt og dermed ikke-givende og aktiv i verden har vært noe å skamme seg over fordi jeg har bare sett det positive ved det for andres skyld på lang sikt og ikke her og nå. Jeg har vært dum,altså. Ikke himle med øya nå:) Jeg har ikke sett at innadvendthet er et mørke av åpenhet/mottakelighet for inntrykk både fra den indre og den ytre verden samtidig, og at denne åpenheten, selv om den ikke er en ressurs, er en gjenkjennelses-, bekreftelses- og anerkjennesesmulighet en kan bruke i møte med andre og seg selv(sitt indre). Det er dager vi vil snakke og det er dager vi vil høre.Begge dager er like verdifulle. Å se at alt kan brukes til noe positivt er en stor glede og befrielse.

I denne innadvendte fasen er man mer følsom og lyttende,som sagt. Da er det lett at man merker indre smerte fra ubearbeidede ting som presser på. Gi deg selv det rommet alene til å lytte til dette. Det er dette du oppfanger i denne periode du har å gi når den utadvendte perioden finner sted. Jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg har villet lytte inn og ikke villet gi øre og øye ut til andre om det ikke er noe viktig, men om noen skulle ha blitt sure så kunne jeg bare på en måte ha forklart at jeg er i gruven og henter edelstener. At den ene vil inn i seg selv er ofte konfliktskapende i nære forhold om den andre ikke kan forstå behovet og/eller vil ha oppmerksomhet uansett andres behov.

Alt i skaperverket bølger i sammentrekning og åpenhet, igjen og igjen. Musklene, pusten, bølgene. Jeg har tenkt at man er sammentrukket når man er innadvendt, men det er det motsatte som er sant. Er man åpen er de da man er dypt inne i seg selv. Når man er sammentrukket er man mer overfladisk i ens møte med verden. Åpenheten er feminint og ikke vært like verdsatt i samfunnet vårt før nå. Dette har derfor ikke blitt fokusert på i samme grad for å finne det positive det innebærer.