I dag, 1 desember 2015, besøkte jeg en healerdame som også driver med somatisk healing og regresjon. Somatisk healing høres svært interessant ut. Hun var veldig åpen og ok og jeg snakket masse og det hjalp meg. Jeg har lurt på hva jeg kan gjøre for å forbedre mitt forhold til min sønn i det siste. Jeg kom frem til at jeg skal se om hans sinne kommer av at faren svikter han og oppfordre han til å snakke om det (og la han få en slåpute etter forslag fra healeren) for å få uttrykt det og dermed muliggjøre en bearbeidelse av det vanskelige. Jeg skal også klemme han mer siden det er å gi klemmer som er å gi kjærlighet for han.
Jeg føler meg mye mer åpen og i bedre humør etter healingen.
Jeg sa til henne at jeg ønsket et forbedret forhold til Gud og at det var grunnen til at jeg kom til henne. Jeg har tvilt på om Gud har en mening med de prøvelsene som skjer meg. Jeg trodde ikke jeg skulle bli slik jeg har kritisert andre for i mitt stille sinn; miste troen på Gud(s kjærlighet) bare fordi en opplever motgang i livet. Jeg har manglende tillit til Guds kjærlighet fordi jeg ikke ser meningen med det som skjer fra Guds perspektiv og fordi jeg har opplevd mye av det jeg har oppfattet som det motsatte av kjærlighet dette året. Det hjalp å snakke med healer-dama.
Det er ikke sånn at Gud ikke stepper inn. Jeg får stadig vekk positive innspill når jeg sitter fast i noe vanskelig. Noen får ikke det engang, så det er litt rart at jeg opplever at jeg er så fjernt fra Gud, kanskje? Jeg tror jeg bare ble prøvet litt vel mye på en gang og ble så fortvilet at humøret sank og dro Gudshengivenheten med seg ned. Jeg ble rett og slett veldig, veldig skuffet og uforstående til en viss persons oppførsel + masse annet som jobbet mot meg som jeg måtte takle samtidig. Jeg har ikke bearbeidet alt ennå.
Å bli gransket for feil, kritisert, dømt og ikke trodd av autoriteter som har makt til å ødelegge ens liv er tøft, men når en er ferdig har man opplevd en ting de fleste, inkl. meg frykter og føler seg mindre redd, mer bevisst og tolerant overfor egne dårlige sider og mer bevisst på hvor slett og farlig forutinntatthet er.
Jeg føler meg mye mer åpen og i bedre humør etter healingen.
Jeg sa til henne at jeg ønsket et forbedret forhold til Gud og at det var grunnen til at jeg kom til henne. Jeg har tvilt på om Gud har en mening med de prøvelsene som skjer meg. Jeg trodde ikke jeg skulle bli slik jeg har kritisert andre for i mitt stille sinn; miste troen på Gud(s kjærlighet) bare fordi en opplever motgang i livet. Jeg har manglende tillit til Guds kjærlighet fordi jeg ikke ser meningen med det som skjer fra Guds perspektiv og fordi jeg har opplevd mye av det jeg har oppfattet som det motsatte av kjærlighet dette året. Det hjalp å snakke med healer-dama.
Det er ikke sånn at Gud ikke stepper inn. Jeg får stadig vekk positive innspill når jeg sitter fast i noe vanskelig. Noen får ikke det engang, så det er litt rart at jeg opplever at jeg er så fjernt fra Gud, kanskje? Jeg tror jeg bare ble prøvet litt vel mye på en gang og ble så fortvilet at humøret sank og dro Gudshengivenheten med seg ned. Jeg ble rett og slett veldig, veldig skuffet og uforstående til en viss persons oppførsel + masse annet som jobbet mot meg som jeg måtte takle samtidig. Jeg har ikke bearbeidet alt ennå.
Å bli gransket for feil, kritisert, dømt og ikke trodd av autoriteter som har makt til å ødelegge ens liv er tøft, men når en er ferdig har man opplevd en ting de fleste, inkl. meg frykter og føler seg mindre redd, mer bevisst og tolerant overfor egne dårlige sider og mer bevisst på hvor slett og farlig forutinntatthet er.
