Jeg har så vanskelig for å trenge gjennom til Gud når hjertet er breddfullt av tårer, men jeg fikk kontakt med engler omsider, da jeg gikk meg en tur. Jeg fikk svar på spørsmålet om Gud bryr seg om våre handlinger. Den minste lille ting gjort bevisst og rent for andre er uendelig stort for Gud, sa en engel til meg. Og jeg kom til å huske at Gud har sagt det til meg før også. Bare at da viste Han meg ikke samtidig hvor stor betydning det faktisk hadde.
Og svar på spørsmålet om på om det jeg gjør gavner Han på noen måte fikk jeg se at Gud er overalt og ikke som en person (far) der oppe som belønner og straffer med kritisk blikk på våre handlinger. Dette var svaret jeg fryktet å få. At Gud ikke er som en far. Men da jeg fikk vite det var det ikke fryktelig i det hele tatt. Heller tvert imot. Jeg pleier ikke å tro at Gud er som en far, men jeg rydder opp i kollektive forestillinger for tida. At Gud ikke er som en far i himmelen betyr ikke at det er lurt å forholde seg til Gud som om Gud er det når vi trenger hjelp (som et barn).
Jeg har aldri bedt om bekreftelse på at det jeg gjør er godt i Guds øyne. Jeg burde kanskje ha gjort det for nå er jeg plutselig usikker på hva Gud liker. Og jeg trenger nettop bekreftelsen fra oven. Ikke fordi jeg trenger noe for å ha gitt,men for å vite hva jeg yter som gavner.
